Nikodemus — Han som kom om natten

Han kom om natten. Det er muligens den viktigste detaljen i hele beretningen. Han kunne ha kommet om dagen. Han var en av jødenes rådsherrer. Han hadde rang. Han kunne ha kommet til Jesu rabbinerkrets og bedt om en formell samtale. Det ville ha vært akseptabelt – kanskje uvanlig, men ikke skandaløst. Han valgte natten. Det er ikke fordi han ikke kunne finne tid på dagen. Det er fordi han ikke ville bli sett.

«Det var en mann blant fariseerne som het Nikodemus, en av jødenes rådsherrer.» Johannes gir oss tre ting om ham. Han var en mann blant fariseerne. Han het Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer. Det betyr at han var i sentrum. Fariseerne var de mest religiøst aktive jødene. De tok Skriften på dypeste alvor. De levde etter en stiv kode av lover og tilleggslover. De ble respektert som folkets åndelige ledere. Rådsherrer betyr at han satt i Sanhedrin – det høyeste rådet i Israel. Sytti menn. De som tok de viktigste avgjørelsene i religiøse og noen rettslige saker. Han var en av dem. Han var en suksess. Han var rik. Han hadde fulgt loven hele sitt liv. Han var det andre fariseere ønsket å være.

Og likevel kom han. Det er noe som ligger under denne historien som ofte forsvinner. Nikodemus hadde det meste. Han hadde status. Han hadde teologien. Han hadde respekten. Han hadde sin egen krets av elever som lyttet til ham. Men han hadde også sett Jesus. Han hadde hørt det rabbien fra Galilea sa. Han hadde sett tegnene Han gjorde. Og han måtte komme.

Det er kanskje en av de første lærdommer fra Nikodemus. Du kan ha det meste – status, viten, posisjon – og fortsatt være tørst etter noe. Du kan være vellykket i alle andres øyne og fortsatt vite at noe mangler. Nikodemus hadde brukt mesteparten av sitt voksne liv på å bli den han var. Og likevel kom han, midt på natten, til en omreisende rabbi som verken hadde teologisk utdannelse fra de rette skolene eller offisiell status. For han hadde noe Nikodemus ikke hadde.

«Han kom til Jesus om natten.» Natten er Johannes' spesialitet. Han bruker natten igjen og igjen i evangeliet sitt som tegn på mer enn bare tid. Da Judas gikk ut for å forråde Jesus, skriver Johannes: «det var natt.» Når Nikodemus kommer om natten, betyr det noe. Det kan bety at han var redd for å bli sett. Det kan også bety at han var i åndelig mørke. Han kom ut av natten for å lete etter lyset. Eller begge deler.

«Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud.» Han åpner med respekt. «Rabbi.» Det er en stor tittel. Han kalte Jesus med det navnet som han selv ble kalt med. Han stilte seg på likt nivå med Ham – nesten. «Vi vet.» Det er interessant ordvalg. Han sier ikke «jeg». Han sier «vi». Det er som om han taler på vegne av en gruppe. Kanskje andre rådsherrer hadde hatt lignende samtaler. Kanskje noen flere visste det de ikke turde si offentlig. «At du er en lærer som er kommet fra Gud.» Det er allerede mye sagt. Han bekjenner at Jesus har Gud bak seg. «For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.» Det er en vakker innledning. Det er en ærlig bekjennelse. Det er det Nikodemus mener.

Men det er også begrenset. Han kaller Ham «en lærer». Det er det Han er, ja, men det er mye mindre enn det Han er. Han sier Gud «er med Ham». Det er sant, men det er mindre enn å si at Han er Sønnen. Nikodemus åpner med det han ærlig tror. Han har ikke kommet for et oppgjør. Han har kommet for å lære mer.

Jesus svarer ikke høflig. Han svarer på en måte som må ha gjort Nikodemus svimmel. «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.»

Det er en hard åpning. Nikodemus hadde åpnet med ros. Jesus åpner med en utfordring. «Den som ikke blir født på ny.» Vi har lest denne setningen så mange ganger at vi har sluttet å høre den. «Født på ny» har blitt et religiøst slagord. Nikodemus hørte det for første gang, og han skjønte ikke hva det betydde. Født på ny. Det greske ordet – «anothen» – kan bety både «på ny» og «ovenfra». Det er tvetydig. Det kan bety: en gang til. Det kan bety: fra et høyere sted. Nikodemus tar det først bokstavelig.

«Hvordan kan et menneske bli født når det er gammelt? Det kan vel ikke gå inn i sin mors liv for andre gang og bli født?» Han spør. Det er hans første reaksjon. Han forstår ikke. Han prøver å forstå det bokstavelig, og det går ikke opp. Vi kan le av Nikodemus her – han var jo Israels lærer, og han forstår ikke en så enkel metafor. Men det er noe ærlig ved ham. Han ber ikke seg selv om å late som. Han sier: jeg forstår ikke dette. Forklar det.

«Jesus svarte: ‘Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.’» Han prøver igjen. Han åpner det. Det handler ikke om en bokstavelig fødsel. Det handler om vann og Ånd. Vann og Ånd. Det er bilder Nikodemus kunne kjenne fra Skriften. Esekiel hadde profetert: «Jeg vil stenke rent vann på dere... Jeg vil gi dere et nytt hjerte og gi dere en ny ånd.» Den nye pakten skulle bringe en indre forandring. Ikke bare det ytre. Ikke bare loven. Et nytt hjerte, en ny ånd. Jesus sier: det er det jeg snakker om. Nytt liv som kommer ovenfra. Ikke noe du kan bygge opp gjennom egen innsats. Noe Gud må gjøre med deg.

«Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.» Det er en av Hans karakteristiske setninger. To korte ledd som står ved siden av hverandre. Det biologiske produserer det biologiske. Det åndelige må komme fra Ånden. Du kan ikke lære deg til Guds rike. Du kan ikke fortjene deg dit. Du kan ikke gjenta de rette bønnene tilstrekkelig mange ganger. Du må fødes på nytt – ovenfra – av Den hellige ånd.

«Undre deg ikke over at jeg sa til deg: ‘Dere må bli født på ny.’ Vinden blåser dit den vil, og du hører lyden av den, men du vet ikke hvor den kommer fra eller hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.» Vind. Det er kanskje et av de sterkeste bilder i evangeliene. Det greske ordet «pneuma» betyr både «vind» og «ånd». Han bruker det med vilje. Du hører vinden. Du kjenner den når den treffer huden din. Trær bøyer seg. Bladene rasler. Du vet at den er der. Men du kan ikke se den. Du kan ikke kontrollere den. Du kan ikke forutsi nøyaktig hvor den vil dra videre. Slik er det med Ånden. Han er virkelig. Hans virkning kan sees. Men Han kan ikke styres.

«Slik er det med hver den som er født av Ånden.» Det er en setning som kan trøste eller forvirre. Den som er født av Ånden er ikke alltid forutsigbar. Du kan ikke alltid forklare hva som skjer i et menneske som har blitt forandret av Gud. Det er noe i dem som du ikke kan kontrollere. Det er kanskje hva Nikodemus hadde sett i Jesus. Han fulgte ikke mønsteret. Han passet ikke inn i kategoriene. Han var noe nytt. Hva Nikodemus ikke skjønte ennå, var at Jesus tilbød ham å bli noe lignende.

«Nikodemus svarte og sa til ham: ‘Hvordan kan dette skje?’» Han er fortsatt forvirret. Det er hans tredje spørsmål nå. Og det er det mest grunnleggende. Hvordan skjer dette? Hvordan blir noen født på ny?

«Jesus svarte og sa til ham: ‘Du er Israels lærer, og forstår ikke dette?’» Det er en mild, men skarp setning. Den er ikke ond. Den er ikke ydmykende. Den er bare ærlig. «Du er Israels lærer.» Det er en bestemt tittel. «Skriften-læreren». Det var en posisjon han hadde. Han ble konsultert om vanskelige spørsmål. «Og forstår ikke dette?» Ikke som en fordømmelse. Som en undring. Han forventet å snakke med en mann som allerede burde se det. Skriften som Nikodemus selv kjente godt, hadde sagt det. Esekiel. Jeremia. Salmene. De nye hjerter. Den nye ånd. Den indre forandring. Men Nikodemus hadde lest det som teori, ikke som virkelighet for ham.

Det er noe vi må stoppe ved. Du kan kjenne Skriften godt og fortsatt ikke ha sett den. Du kan ha lest det rette og fortsatt aldri ha opplevd det. Det er hva som hadde skjedd med Nikodemus. Han kjente Esekiel. Han hadde sannsynligvis lest om de nye hjerter mange ganger. Men han hadde aldri tenkt at det skulle skje med ham. Han hadde sett det som noe profetisk og fremtidig, ikke som noe han kunne ta imot nå. Det er en alvorlig advarsel. Vi som kjenner Skriften, må passe på at vi ikke gjør det samme.

«Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet, og vi vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd.» «Vi.» Det er interessant. Hvem er «vi»? Jesus bruker flertall. Han taler ikke bare fra seg selv. Han taler fra et fellesskap – Treenigheten kanskje, eller Han og Faderen. «Vi taler om det vi vet, og vi vitner om det vi har sett.» Det er ikke spekulasjon. Det er ikke teori. Det er erfaring. Men «dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd.» Det er hvor sorgen ligger. De som burde ta imot, tar det ikke. De som studerer Skriften, ser ikke når den selv kommer ned og taler.

«Når jeg har talt til dere om det jordiske og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro om jeg taler til dere om det himmelske?» Han stopper opp. Han har snakket om jordiske bilder – vinden, vannet, fødselen. Hvordan kan Han fortsette inn i det himmelske hvis det grunnleggende ikke får fotfeste? Men Han fortsetter likevel.

«Ingen har steget opp til himmelen uten Han som steg ned fra himmelen – Menneskesønnen.» Plutselig vrir Han samtalen. Han har snakket om fødsel ovenfra. Nå snakker Han om seg selv. Om den ene som har vært i himmelen. «Menneskesønnen» – det er Hans favorittittel på seg selv. Den kommer fra Daniel 7. Han som skulle få et evig rike. Han som har steget ned fra himmelen.

«Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på Ham, skal ha evig liv.» Slangen i ørkenen. Det er en historie fra 4. Mosebok. Israel hadde knurret. Slanger var sendt blant dem. Mange døde. Moses lagde, etter Guds befaling, en kobberslange og satte den på en stang. Hver den som så på den, fikk leve. Det er en av de mest gåtefulle helbredelses-historiene i Det gamle testamentet. Hvorfor en slange? Hvorfor på en stang? Hvorfor «se og bli helbredet»? Jesus sier: det handlet om Meg.

«Slik må Menneskesønnen bli løftet opp.» «Bli løftet opp» – det ordet brukes om to ting i Johannes-evangeliet. Det brukes om opphøyelse, om herligheten. Og det brukes om korset. Det er begge deler. Jesus blir løftet opp på et kors. Og det er der Hans herlighet vises. Han som hadde steget ned fra himmelen, må løftes opp på et tre. Akkurat slik Moses løftet opp slangen. For at hver den som tror på Ham, skal ha evig liv. Det er evangeliet i ett bilde.

Og så kommer setningen. Den setningen. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin enbårne Sønn, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

Joh 3:16. Det er kanskje den mest kjente setningen i hele Bibelen. Den står på plakater. Den synges. Den læres utenat av barn. Den ble sagt om natten. Til en mann som ikke forstod helt. Som var redd for å bli sett. Som hadde brukt et helt liv på å bli noe han fortsatt ikke var helt sikker på. Det er der hele evangeliet ble sagt for første gang i sammenheng. «For så høyt har Gud elsket verden.» Verden. Ikke bare Israel. Ikke bare jødene. Ikke bare de utvalgte. Verden – inkludert samaritanerne, inkludert romerne, inkludert hver av oss. «At han ga sin enbårne Sønn.» Det er det Faderen gjorde. Han ga. «For at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Hver den. Ikke noen utvalgte. Hver den som tror.

«For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.» Han sendte ikke for å dømme. Det er en av de viktigste setningene for å forstå Jesu komme til jorden. Nikodemus var sannsynligvis vant til å tenke at Messias ville komme med dom. At Han ville styrte fienderne. At Han ville opprette rettferdigheten med ild. Jesus snur det. Faderen sendte Ham ikke for å dømme. Han sendte Ham for å frelse.

Det er en stor lettelse i den setningen. Mange av oss bærer en gud i hodet som primært dømmer. Som regner opp våre feil. Som venter på det rette øyeblikket for å vise vrede. Men Joh 3:17 sier noe annet. Han ble ikke sendt for å dømme. Han ble sendt for å frelse. Det er kanskje det Nikodemus måtte høre denne natten. Den mannen han trodde Han var, var ikke Den han kom for å møte. Han hadde forventet en dommer eller en streng lærer. Han fikk en frelser.

«Den som tror på ham, blir ikke dømt. Men den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.» Det er en sterk setning. Den som tror, blir ikke dømt. Tro er ikke en moralsk prestasjon. Det er ikke et nivå du må nå. Det er det å si ja til den ene som har kommet. Den som ikke tror, er allerede dømt. Ikke fordi Gud aktivt dømmer ham, men fordi han har vendt seg bort fra det som kunne ha frelst ham. Dommen er ikke en hendelse på en bestemt dag. Den er nå. Det er hva som skjer når man avviser lyset.

«Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset, for deres gjerninger var onde.» Jesus snakker om lys og mørke. Det er Johannes' mest karakteristiske bilder. «Lyset er kommet til verden.» Det er Jesus selv. Han er lyset som kom inn i mørket. Den dypeste detaljen i Johannes' prolog var: «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.» Og likevel: mange elsker mørket høyere.

Hvorfor? «For deres gjerninger var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, så hans gjerninger ikke skal bli avslørt.» Lys avslører. Vi som har vært i et mørkt rom og noen plutselig slår på lyset, vet hva det er. Vi blunker. Vi vil gjerne stenge øynene igjen. Vi gjemmer vekk det som ikke skal sees. Det er hva mennesker gjør med Jesus. De gjemmer seg unna fordi de vet at Hans lys vil avsløre dem. Det er ikke fordi Han fordømmer. Han har akkurat sagt at Han ikke kom for å dømme. Det er fordi vi selv hater å bli sett.

«Men den som lever i sannheten, kommer til lyset, for at det skal bli åpenbart at hans gjerninger er gjort i Gud.» Den som lever i sannhet, frykter ikke lyset. Den som er villig til å bli sett – som Sakkeus, som kvinnen ved brønnen – kan stå i lyset uten skam. Det er ikke at de er feilfrie. Det er at de er ærlige.

Vi vet ikke hva Nikodemus sa etter dette. Johannes avslutter scenen uten en konklusjon. Vi vet ikke om Nikodemus forstod. Vi vet ikke om han ble «født på ny» den natten. Vi vet ikke om han gikk hjem oppløftet eller forvirret. Det er kanskje bevisst. For Nikodemus dukker opp to ganger til i evangeliet.

I Johannes 7, etter at fariseerne har vært frustrerte over at tempelvaktene ikke arresterte Jesus, sier Nikodemus stille: «Dømmer vår lov noen før den har hørt ham og fått vite hva han har gjort?» Det er ikke en stor bekjennelse. Det er ikke en åpen tilstedelse. Det er en mild innvending. Men det er noe der. Han er ikke lenger helt på samme side som resten av rådet. De andre fariseerne svarer ham med spot: «Er du også fra Galilea? Undersøk Skriften, og du vil se at det ikke står fram noen profet fra Galilea.» Han hadde brukt et ord til Hans forsvar – og han fikk straks gjengjeld.

Og så, helt på slutten, i Johannes 19, dukker han opp en gang til. Jesus er nettopp død. Josef fra Arimatea har bedt Pilatus om kroppen Hans. Han kommer for å ta Ham ned. «Nikodemus kom også, han som først var kommet til Jesus om natten. Han hadde med seg en blanding av myrra og aloe, omkring hundre pund.» Hundre pund. Det er en enorm mengde – nok til å salve en konge. Nikodemus, som hadde kommet om natten den første gangen, kommer nå om dagen. Han kommer offentlig. Han bærer den salven en konge får. Han hjelper å vikle inn kroppen. Det er hvordan Nikodemus' historie ender, så vidt vi vet. Ikke med en bekjennelse mens Jesus levde. Med en handling etter at Han hadde dødd.

Det er noe sårende vakkert ved det. Nikodemus brukte hele sitt voksne liv på å nå dit han var. Og det møtet med Jesus om natten begynte å løse opp alt han hadde bygd opp. Han kom ut sakte. Han ble ikke en åpenbar disippel mens Jesus levde. Men han ble ikke borte heller. Han mistet ikke det møtet. Da Jesus døde – da disiplene hadde stukket av – var det Nikodemus, sammen med Josef fra Arimatea, som tok seg av kroppen. To rådsherrer som ingen hadde trodd ville bli involvert.

Det er en av evangeliets stillere lærdommer. Møtet med Jesus virker ikke alltid umiddelbart. Det virker iblant sakte. Det virker iblant i bakgrunnen. Noen kommer ut av et møte med Jesus og er forandret den dagen. Sakkeus klatret ned med en gang. Kvinnen ved brønnen løp tilbake til byen. Andre kommer ut og er fortsatt forvirret. De går hjem. De fortsetter livet. Men noe har plantet seg. Det varer. Det kommer fram, kanskje, mange år senere. På et øyeblikk ingen så komme.

Nikodemus kom om natten. Han trengte ikke å være helt klar. Han trengte ikke å forstå alt. Han trengte ikke engang å være en åpen disippel. Han trengte bare å komme. Resten gjorde Jesus.

Det viktigste fra Nikodemus er ikke hva han sa. Det er at han kom. Han var en respektert mann med mye å miste. Han kom likevel. Vi som har våre egne grunner til å holde Jesus på avstand – status, rykte, vaner, det vi har bygd opp – må holde det imot oss. Han er kanskje villig til å møte deg om natten. Han er kanskje villig til å vente på at du vender deg om sakte. Men du må komme. «Hvordan kan dette skje?» spør Nikodemus tre ganger. Det skjer ved å komme. Det skjer ved å bli født av Ånden. Det skjer ved at Den som ble løftet opp på korset blir grunnlaget for hele ditt liv. Det skjer når du, som han, går i mørket og lar lyset finne deg.