Kallet av de første disiplene — «Følg meg»

Han gikk langs sjøen. Det er den enkleste setningen. «Da han gikk langs Galileasjøen, så han to brødre.» Det var deres arbeidsplass. Galileasjøen – kjent også som Genesaretsjøen – er ikke veldig stor. Den er rundt tjue kilometer lang og tretten brei. Men den var hjertet i fiskeriindustrien i nord-Israel. Hundrevis av båter dro ut der hver natt. Hele samfunn levde av det. Simon og Andreas var blant dem. De hadde lært yrket av faren sin. De hadde vokst opp i lyden av bølger mot stranden, lukten av fisk, vekten av våte garn. Det var deres liv.

Jesus kom forbi. Matteus skriver det helt enkelt. Det er ingen lang opptakt. Ingen forklaring. Ingen åpning der disiplene har bedt om kall. «Han sa til dem: ‘Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere.’» «Følg meg.» Det er to ord.

Det er kanskje den dypeste kontrasten mellom Jesu kall og alle andre rabbinerkall. I den tiden valgte ikke en rabbi sine disipler. Disiplene valgte sin rabbi. En ung mann som ville lære, gikk til en lærer han respekterte og søkte. Han ble testet. Han kanskje ble tatt opp som disippel. Det var prosessen. Jesus snudde det. Han gikk til mennesker som ikke hadde søkt Ham. Han kalte dem som ikke regnet seg som lærde nok. Han ba dem komme. «Følg meg.» Han ventet ikke. Han krevde ikke kvalifikasjoner. Han spurte ikke etter referanser. Han bare kalte.

«Straks lot de garnene ligge og fulgte ham.» Straks. Det er kanskje den mest slående detaljen. De diskuterte ikke. De ba ikke om tid til å tenke. De løp ikke hjem og spurte familien. De la fra seg det som hadde vært alt i deres liv, og de gikk. Det er nesten umulig å tro. Sannsynligvis var det ikke første gang de hadde møtt Jesus. Johannes-evangeliet forteller om en tidligere scene. Da Johannes Døperen pekte på Jesus og sa: «Se, Guds lam», fulgte to av disiplene hans – en av dem Andreas – etter Jesus. De spurte hvor Han bodde. De gikk hjem til Ham og var hos Ham en hel dag. Andreas løp da til broren sin, Simon, og sa: «Vi har funnet Messias!» Han førte ham til Jesus. Jesus så på Simon og sa: «Du skal kalles Kefas» – «Klippen». Peter.

Det er bakgrunnen. Det er den første samtalen. Men de hadde ennå ikke forlatt fiskeriet. De hadde gått tilbake til arbeidet. De hadde båret det med seg – «vi har funnet Messias» – mens de fortsatte å kaste garn. Sånn fungerte det nok. Det første møtet sådde noe. Men det er ikke før kalledagen ved sjøen at de virkelig forlot alt.

For det er to ulike ting. Det ene er å være interessert i Jesus. Det andre er å forlate det du har for å følge Ham. Andreas hadde gjort det første. Han hadde tilbrakt en dag med Ham. Han hadde fortalt broren sin om Ham. Han hadde sannsynligvis tenkt mye på Ham i månedene etterpå. Men han hadde ikke forlatt båten. Det er hva som skjer den dagen Jesus går langs sjøen. «Straks lot de garnene ligge.» Det handler ikke bare om en samtale. Det handler om å gi opp livet ditt.

«Da han gikk videre derfra, så han to andre brødre, Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes, i båten sammen med faren Sebedeus, mens de bøtte garnene sine. Og han kalte på dem.» To andre brødre. Sebedeus' sønner. Jakob og Johannes. Den ene skulle bli kjent som «den disippelen Jesus elsket». Den andre skulle bli den første av de tolv som ble drept for sin tro. De var også fiskere. De var sannsynligvis partnere med Simon og Andreas – Lukas vil fortelle oss senere at de var «Simons fiskekamerater». De drev en fiskeforretning sammen. De hadde båter, garn, ansatte kanskje. Det var en familievirksomhet. Og Jesus kalte dem.

«Straks forlot de båten og sin far og fulgte ham.» Faren stod igjen i båten. Sebedeus var fortsatt der. Sønnene hans steg ut og gikk. Han stod tilbake med garn og en plutselig tom plass ved siden av seg. Vi vet ikke hva Sebedeus tenkte. Lukas forteller oss at familien hadde leiekarer – det var ikke som om alt arbeidet falt ned på Sebedeus alene. Men det er fortsatt et farvel. Det er noe ved kallet som splitter familier på en sårere måte enn vi ofte snakker om. Jakob og Johannes gikk. De forlot ikke bare båten. De forlot også sin far. Senere skal Salome, mor til Jakob og Johannes, også bli en av kvinnene som fulgte Jesus. Familien følger til slutt. Men i øyeblikket var det bare sønnene som gikk.

Det er en av de eldste sannhetene om Jesu kall. Det krever noe. Det krever at noe blir lagt igjen. Det kan være et yrke. Det kan være planer. Det kan være forventninger fra familie. Det kan være selve forholdene. Han kaller ut av et liv inn i et annet.

Vi har lett for å lese disse historiene som om Peter, Andreas, Jakob og Johannes var spesielt åndelige fra første stund. Som om det var åpenbart for dem at de skulle gå. Men det var det ikke. De var fiskere. De var sannsynligvis ikke utdannede. De var ikke skriftlærde. De var helt vanlige mennesker som hadde levd helt vanlige liv ved sjøen. Det Jesus kalte var ikke det ekstraordinære. Det var det vanlige. Han ser på folk på en helt annen måte enn vi gjør. Han ser noe i en fisker som vi ville aldri ha sett. Han ser noe i en toller som vi ville aldri ha sett. Han ser noe i en samaritansk kvinne som vi ville aldri ha sett.

Lukas forteller den samme historien om kallet med flere detaljer. «En gang da folkemengden trengte seg innpå ham for å høre Guds ord, sto han ved Gennesaretsjøen.» Folkemengden var stor. Hver dag ble Jesu publikum større. Lukas tegner det opp som om Han nesten ble presset ut i vannet. «Han så to båter som lå ved stranden. Fiskerne hadde gått ut av dem og holdt på å skylle garnene.» Fiskerne hadde vært ute hele natten. Det er sånn fiske er. Du er ute mens fisken er aktiv. Du kommer inn på morgenen og rengjør garnene. De var ferdige med en lang natt. De var trette. De hadde lite å vise for det.

«Han gikk om bord i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.» Han gjorde båten til en talerstol. Det er noe morsomt med det. Simon hadde nettopp ankommet land. Han ville gå hjem. Han ville sove. Og så ber denne rabbien om å bruke båten hans som en stol mens Han taler. Simon kunne ha sagt nei. Han kunne ha sagt: «jeg er sliten, finn en annen båt.» Men han gjorde det ikke. Han la litt ut fra land. Han satte seg ned. Han hørte på. Det er allerede møtet. Det er allerede begynnelsen. Simon hadde sagt ja til å låne bort båten sin. Jesus skulle snart be om mer.

«Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: ‘Legg ut på dypet og kast garnene til fangst.’» Det var en provoserende setning. Simon var fisker. Han kjente sjøen. Han visste at fiske om dagen ikke fungerte i Galileasjøen. Det var nattefiske. Når sola sto høyt og lyste ned i vannet, gjemte fisken seg dypt. Han hadde nettopp brukt en hel natt på å prøve. Han hadde fått ingenting. Og denne rabbien – som aldri hadde kastet et garn i sitt liv – ber ham legge ut og prøve igjen.

«Simon svarte: ‘Mester, vi har strevd hele natten uten å få noe. Men på ditt ord vil jeg fire ned garnene.’» Det er hans innvending. «Mester» – Han kaller Ham Mester nå. Det er respekt. Det er ikke avvisning. «Vi har strevd hele natten uten å få noe.» Det er hans virkelighet. Han forsikrer Jesus om det. Han vil at Jesus skal vite hvor sannsynlig dette er. «Men på ditt ord vil jeg fire ned garnene.» Det er overgangen. «Men.» Han ville ikke gjort dette for noen andre. Han ville ikke prøvd det selv. Men fordi Jesus sier det – fordi Han sier det – så vil han gjøre det. Det er begynnelsen av tilliten.

«Da de gjorde det, fanget de en så stor mengde fisk at garnene holdt på å revne. De ga tegn til partnerne i den andre båten at de skulle komme og hjelpe dem. De kom, og de fylte begge båtene så fulle at de holdt på å synke.» Mer fisk enn de kunne håndtere. To båter, begge så fulle at de var i ferd med å synke. Det er nesten komisk. De er fiskere. Dette skulle være det perfekte. Dette skulle være drømmedagen. Og det er for mye. Det er hvordan Gud ofte gir. Mer enn det praktiske. Mer enn vi kan klare. Han gir over kanten av båten.

«Da Simon Peter så dette, falt han på kne foran Jesus og sa: ‘Gå bort fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.’» Det er en uventet reaksjon. Han skulle vært i ekstase. Han skulle ha takket Jesus, kanskje danset på dekk. Han hadde nettopp opplevd den største fangsten i sin karriere. I stedet falt han på kne. «Gå bort fra meg.» «For jeg er en syndig mann.»

Det er hva som skjer i et virkelig møte med Gud. Jesaja, da han så Herren i et syn i tempelet, ropte: «Ve meg, det er ute med meg!» Job, da han hadde hørt Gud tale ut av stormen, sa: «Jeg legger hånden på munnen.» Peter sier det samme. «Jeg er en syndig mann.» Han har akkurat sett en fiskefangst som ikke kan forklares. Og han forstår, med en gang, at den som står ovenfor ham er noe annet enn en hvilken som helst rabbi. Han ber Ham gå bort. Ikke fordi han ikke vil Ham. Men fordi han er overveldet av sin egen uverdighet.

«Jesus sa til Simon: ‘Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker.’» «Frykt ikke.» Vi har hørt det før. Det er hvordan engler hilser i denne fortellingen. Det er hvordan Jesus svarer redde mennesker. «Frykt ikke.» Det er noe Jesus aldri sier til de selvsikre. Det er noe Han sier til de som har sett seg selv og er overveldet. «Fra nå av skal du fange mennesker.» Det er kallet. Ikke for det Peter har gjort godt nok til. Ikke fordi han er kvalifisert. Men det er Jesus som vil gjøre det. «Skal du fange mennesker.» Fangsten av fisk var bare en illustrasjon. Den var bilde på det som skulle komme. Det er ikke fisk Peter skal fange. Det er mennesker.

«De dro båtene opp på land, forlot alt og fulgte ham.» Forlot alt. Det er den setningen som rommer alt. Båtene. Garnene. Fisken – som de nettopp hadde fanget, mer enn de noen gang hadde sett. Forretningen. Den helt vanlige hverdagen. De forlot alt.

Det er noe vi må stoppe ved. Det fantes andre mennesker som så Jesus den dagen. Folkemengden langs stranden hørte Hans tale fra båten. De så også fiskefangsten – sannsynligvis hørte de ropet, så hjelpebåten komme. De gikk hjem etter en interessant dag. Bare fire av dem forlot alt. Hvorfor? Det er den samme grunnen som hos Sakkeus. Som hos kvinnen ved brønnen. Som hos Nikodemus. Det var møtet. Folkemengden hadde sett et tegn. Fiskerne hadde møtt Ham.

«Følg meg.» Det er kanskje den dypeste invitasjon Jesus gir. Den er ikke «forstå meg». Den er ikke «tilbe meg». Den er ikke «studer meg». «Følg meg.» Det er en personlig invitasjon til å gå sammen med Ham. Det handler om bevegelse. Du går der Han går. Du gjør det Han gjør. Du lærer av Hans tilstedeværelse, ikke bare Hans ord.

Og det er det Han kaller oss til fortsatt. Vi har lett for å redusere kristendommen til en tro – som om det handler om hva du holder for å være sant. Vi har lett for å redusere det til en moral – som om det handler om hva du gjør riktig. Men Jesu kall var aldri det. «Følg meg.» Det var en invitasjon til å gå. Til å forlate. Til å bli med.

Det betyr ikke at vi alle må slutte i jobben vår. De fleste av Jesu disipler gikk faktisk ikke heltid med Ham. Sakkeus, så vidt vi vet, fortsatte i Jeriko. Den samaritanske kvinnen ble i Sykar. Men det betyr at noe i prioriteringen forandres. Han blir ikke en av flere. Han blir Den. For Peter, Andreas, Jakob og Johannes betydde det å gå fysisk med Ham. For andre betydde det noe annet. Men for alle betydde det at det de hadde holdt fast i, måtte slippes.

«Han kalte på dem.» Det er hvordan Matteus avslutter scenen. Det er hele scenen. Han kalte. De kom. Det er sånn det fungerer fortsatt. Han kaller. Han kaller om og om igjen. Han kaller folk i båter, på arbeid, i hus, midt på dagen, om natten, ved brønner, oppe i trær. Han kaller. Vårt arbeid er å høre.

Og når vi hører, er det neste arbeidet enkelt. Følg. Du vet ikke nøyaktig hvor det fører. Peter visste ikke. Han endte i Roma, døde med hodet ned. Johannes endte på Patmos, gammel og alene. Jakob endte med et sverd – den første av de tolv som ble drept. De hadde ikke fått det livet de hadde planlagt. De fikk noe annet. De fikk å være med Ham. De fikk å se det Han gjorde. De fikk å lære av Hans måte å være på. Det var nok.

Det er én ting til vi må stoppe ved. Jesus kalte dem ikke for at de skulle bli store. Han kalte dem for at Han skulle gjøre noe i dem. «Jeg vil gjøre dere til menneskefiskere.» «Jeg vil.» Det er Han som skal gjøre det. De hadde ikke evnen til å bli menneskefiskere. De var fiskere av fisk. De hadde ingen åndelig utdannelse. De hadde ingen oratorisk talent. De var ikke kjent for sin lærdom. Men Han skulle gjøre dem til det.

Vi som er kalt – på de mange ulike måtene det kallet kommer – må holde det imot oss. Det er ikke vår jobb å være kvalifiserte. Det er Hans jobb å gjøre oss til det vi blir. Vi sier ja. Vi følger. Det andre er Hans verk.

«Følg meg, så vil jeg gjøre dere.» Det er kanskje den mest trøstende setning Jesus sa til disiplene Sine. Han krever ikke at de skal være det de ennå ikke er. Han krever bare at de skal gå.

Vi forlater scenen her. Fire mann står på stranden ved Galileasjøen. Båtene deres er trukket opp. Garnene henger fra årer. Fisken er der – kanskje gitt videre, kanskje den ble deres siste fangst. De har lagt alt fra seg. De følger en mann. De vet ikke ennå hva som venter. De vil snart se demoner drives ut. De vil se de blinde få synet. De vil se Lasarus oppstå. De vil se Ham gå på vannet. De vil se Ham forklares på et fjell. De vil også se Ham gripes i en hage og spikes på et tre. De vil flykte da. De vil tvile. Men de kommer tilbake. Hver eneste av de fire – Peter, Andreas, Jakob, Johannes – kom tilbake. De forlot ikke det de hadde funnet på stranden den dagen.

Det er hva møtet med Jesus gjør. Det binder. Selv om du flykter, kommer du tilbake. Selv om du tviler, går du dit Han er. Selv om du fornekter, blir du dratt tilbake til strandkanten. Det er hva «følg meg» betyr. Det er ikke en engangsbestemmelse. Det er en livslang bevegelse. Han fortsetter å si det. «Følg meg.» Vi fortsetter å høre. Av og til snubler vi. Av og til går vi feil retning. Men kallet er det samme. «Følg meg.» Det er nok.