Den fortapte sønn — Faren som løp i møte

«En mann hadde to sønner.» Det er hvordan Jesus åpner. En mann. To sønner. Ingen navn. Ingen sted. Ingen bakgrunn. Bare det grunnleggende.

Det er verdt å huske bakgrunnen. Lukas forteller oss at fariseerne og de skriftlærde hadde murret over Jesus. «Denne mannen tar imot syndere og spiser med dem,» sa de. Tre lignelser fortelles som svar. Den tapte sauen. Den tapte mynten. Den tapte sønnen. Tre lignelser om noe som var tapt og som blir funnet igjen. Tre lignelser om gleden i å finne det tapte. Den tredje – om sønnen – er den lengste. Den er kanskje også den dypeste. Og den er hovedsvaret på fariseernes spørsmål.

«Den yngste av dem sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som tilkommer meg.’» Det er rystende. I den jødiske kulturen var dette uhørt. Du fikk arv fra din far når din far døde. Det å be om den mens han ennå levde, var praktisk talt å ønske ham død. Sønnen sier indirekte: «Jeg er ferdig med deg. Du er likegyldig for meg som menneske. Det jeg vil ha, er det jeg får etter at du er borte. Gi meg det nå.» Det er en av de hardeste setningene man kunne sagt til en far.

«Så delte han eiendommen mellom dem.» Faren gjør det. Det er kanskje den mest uventede detaljen. Han kunne ha sagt nei. Han kunne ha grått, raset, sendt sønnen vekk uten en mynt. Han hadde all rett til det. I stedet ga han. Det er den første tegningen av denne farens karakter. Han elsker uten å presse. Han gir uten å holde tilbake. Han lar sønnen ta det han ikke har fortjent. Han ga sønnen det han ba om. Selv om han visste hva som ville skje.

«Noen få dager senere samlet den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et utsvevende liv.» Han forsvant. Han pakket sammen alt – betydde sannsynligvis at faren måtte selge åkre eller buskap raskt, kanskje under markedspris – og dro. «Til et land langt borte.» Det er beskrivende. Han ville være langt fra det livet han hadde kommet fra. Han ville være langt fra fars blikk. Han ville være et sted hvor han kunne være den han egentlig var. «Et utsvevende liv.» Lukas skriver det stille. Den eldste broren skal være mer eksplisitt senere, når han forteller faren at broren har kastet bort pengene på skjøger. Det var ikke en plutselig moralsk svikt. Det var det han hadde planlagt. Han hadde drømt om dette livet. Han hadde båret bildet av det i seg i mange år. Faren stod i veien for at han kunne leve det. Nå var faren ute av bildet. Han kunne være fri.

«Da han hadde brukt opp alt, kom det en alvorlig hungersnød over det landet, og han begynte å lide nød.» Det måtte komme. Pengene tok slutt. Det er kanskje det første som måtte skje. Og samtidig kom det hungersnød. Han hadde ingen reserver. Han hadde ingen venner – det viser seg snart. Han hadde ingenting å selge. Han var helt alene i et fremmed land med ingen ting.

«Han gikk da og søkte tjeneste hos en av borgerne i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å gjete griser.» Det er det laveste han kunne synke. Griser var urene dyr for en jøde. Loven forbød jøder å spise dem. Å holde dem var en torn for enhver from israelitt. Å gjete griser var det yrket Jesus valgte for å vise at sønnen hadde sunket helt til bunns. Han var nå skitnere enn skitten. Han var rituelt så uren som han kunne være. Og han var sannsynligvis ikke betalt godt heller. Han var sulten.

«Han lengtet etter å fylle magen med belgfrukten som grisene åt, men ingen ga ham noe.» Han ville ha grisens mat. Han misunte grisene. Tenk på det. Han var blitt så fattig at han misunte griser for det de fikk å spise. «Ingen ga ham noe.» Det er den korte, kalde linjen. Ingen brydde seg. I sin tids språk var det ikke at folk var spesielt onde. Det var bare at han ikke var noen. Han var en utlending i hungersnød. Han hadde ingen status, ingen slekt, ingen krets. Han var usynlig.

«Da kom han til seg selv.» Det er en av de viktigste setningene i hele lignelsen. «Han kom til seg selv.» På gresk: «kom inn i seg selv». Som om han hadde vært ute av seg selv hele tiden. Som om han hadde glemt hvem han var. Det er presis. Det er hva synd ofte gjør. Du glemmer hvem du er. Du lever på en måte som ikke stemmer med deg selv. Du gjør valg som ikke ville passet deg selv, hvis du hadde sett deg selv klart. Og en dag kommer du tilbake til deg selv. Du ser på det livet du har levd, og du tenker: hvordan kom jeg hit?

«Hvor mange av min fars leiearbeidere har mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel!» Det er den første bevegelsen mot hjem. Han husker faren. Han husker huset. Han husker at selv leiearbeiderne der hadde det bedre enn han nå hadde det. «Jeg vil bryte opp og gå til min far og si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn. La meg få være som en av leiearbeiderne dine.» Han øver på det han skal si. Han kjenner sin egen sak. Han er ikke verdig. Han har syndet både mot Gud og mot faren. Han kan ikke komme tilbake som sønn. Han håper bare på å få jobbe der – som leiearbeider, ikke som arvtaker, ikke som familie. Bare som arbeidskraft. Det er det beste han kan håpe på. Det er det realistiske.

Mange har spurt om dette virkelig var omvendelse, eller om det bare var sult. Det er kanskje begge. Han var sulten. Han ville hjem. Han hadde innsett sin synd. Det viktige er at han bevegde seg. Han stod opp. «Så brøt han opp og gikk til sin far.» Det er begynnelsen av møtet.

«Mens han ennå var langt borte, fikk faren øye på ham.» Det er den setningen. «Mens han ennå var langt borte.» Faren stod og så. Han hadde sannsynligvis stått der mange dager. Mange måneder. Det er en mann som leter konstant i horisonten. Han forventer ikke å se sønnen sin tilbake. Han har ingen god grunn til å tro at han kommer tilbake. Men likevel ser han. Hver morgen, kanskje. Hver kveld. Han venter. Det er bildet av Gud som Jesus gir oss. Gud som står og venter. Som ser i horisonten. Som ikke har gitt opp.

«Og ble grepet av medlidenhet. Han løp ham i møte, kastet seg om halsen hans og kysset ham.» Han løp. Faren løp. I den jødiske kulturen løp ikke en eldre mann. Det var verdighet i å gå sakte. Eldre menn hevet ikke kappen sin og løp. Det var noe en gjorde i nødsfall, eller når man var ung og fri. Men faren løp. For å gjøre det, måtte han ha samlet opp kappen sin – løftet den opp over knærne, vist det bare beinet. Det var skammelig i den tiden. Det var noe et barn gjorde. Ikke en respektabel mann. Han brydde seg ikke. Han løp.

Det er et bilde som kan rive sjelen ut av oss. Gud som løper. Gud som ikke kan vente til sønnen kommer hele veien hjem. Gud som ikke bryr seg om hvordan det ser ut. Han bare løper.

«Kastet seg om halsen hans og kysset ham.» Sønnen er fortsatt skitten. Han har vært ute hos griser. Han stinker. Han har lus. Hans klær er filler. Hans føtter er nakne og såret. Og faren omfavner ham. Klemmer ham. Kysser ham. Han bryr seg ikke om hvordan det skal se ut. Han bryr seg ikke om luktene. Han bryr seg om at sønnen er kommet tilbake.

«Sønnen sa til ham: ‘Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.’» Han prøver å si bekjennelsen. Det er den han hadde øvd på. Det er den han hadde båret med seg på veien hjem. Men han kommer ikke til den siste delen. Han skulle ha sagt: «La meg få være som en av leiearbeiderne dine.» Han sier det ikke.

Faren avbryter ham. Eller, mer presist, faren overser den tredje delen av den øvde talen. «Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.» Det er det sønnen får sagt. Og før han kan komme til «la meg være en leiearbeider», sier faren noe annet.

«Men faren sa til tjenerne sine: ‘Fort! Hent frem den fineste kappen og kle ham i den, og gi ham en ring på hånden og sko på føttene.’» Ikke leiearbeider. Sønn. Faren hørte hva han hadde å si om sin uverdighet. Faren brydde seg ikke om den. Faren behandlet ham som sønn. Tre tegn.

«Den fineste kappen.» Det greske er «stolen ten proten» – «den fremste kledningen», den beste kappen i huset. Det var sannsynligvis farens egen. Det betydde tilbakeføring i familien. Det var ikke en arbeidsklær. Det var festklær. Det var det man ga til ærefulle gjester. «En ring på hånden.» En signet-ring. Det var et tegn på familieautoritet. Den som hadde signet-ringen, kunne signe dokumenter på familiens vegne. Det var posisjon. «Sko på føttene.» Slaver gikk barfot. Sønner hadde sko. Det er ikke bare praktisk – det var symbol på fri status. Tre tegn. Tre erklæringer. Du er ikke en arbeider. Du er ikke en slave. Du er en sønn.

«Hent gjøkalven og slakt den, så vi kan spise og glede oss!» En kalv som var oppfødd særskilt. I den tiden hadde en bondefamilie kanskje én gjøkalv – en kalv som ble matet ekstra godt for en spesiell anledning. Det var ikke noe man slaktet ofte. Det var noe som ventet på en bryllupsfest eller en stor begivenhet. Faren bruker den. Han venter ikke på en annen anledning. Sønnen er hjemme. Det er anledningen.

«For denne sønnen min var død og er blitt levende igjen, han var tapt og er funnet.» Faren forklarer. Det er hvordan han ser det. Sønnen hadde vært død. Han var ikke fysisk død – han var bare borte. Men i farens hjerte var han død. Det er det hver forelder med et tapt barn vet. Tapt og funnet. Død og levende. Det er hvordan Faderen i himmelen ser hver synder som vender om.

«Og de begynte å feire.» Festen begynte. Det er glede. Det er musikk. Det er dans. Det er mat. Hele huset er forvandlet. Og lignelsen kunne ha endt der. Det ville ha vært en fullkommen avslutning. Men den ender ikke der.

«Den eldste sønnen var ute på marken.» Vi har glemt ham. I åpningsversen ble vi fortalt at det var to sønner. Men vi har hørt om bare den ene. Mens den yngre kastet bort liv og formue, har den eldste vært der hele tiden. Han har arbeidet. Han har vært lojal. Han har gjort sin plikt. Han kommer hjem fra marken og hører musikk. «Han kalte til seg en av tjenerguttene og spurte hva dette kunne bety.» Han spør tjeneren. Han har ikke vært invitert til festen ennå. Han skal selvfølgelig være velkommen, men ingen har funnet ham ennå – han var ute på marken. «Tjeneren svarte: ‘Broren din er kommet hjem, og faren din har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’»

«Da ble han sint og ville ikke gå inn.» Han blir sint. Det er ikke uventet at han blir sint. Tenk på hva han har gjort. Han har vært den lojale sønn. Han har arbeidet hele tiden. Han har sett faren grine i månedsvis over den yngre. Og nå – uten advarsel – kommer broren tilbake, og faren slakter gjøkalven og holder en fest. Den eldre er sint over en åpenbar urettferdighet. Den uverdige får alt. Den verdige får ingenting. «Ville ikke gå inn.» Det er det ulydige han gjør. Det er den eneste gangen han bryter med faren. Han nekter å gå inn.

«Faren kom ut og ba ham innstendig.» Faren kommer ut. Det er igjen denne mannen som ikke kan la noe være. Den yngre kom hjem – faren løp i møte. Den eldre vil ikke komme inn – faren kommer ut. Han er på begge sider av huset. Han elsker begge. Han ber innstendig. Han trygger ikke. Han krever ikke. Han ber.

«Men han svarte faren: ‘Se, i alle disse årene har jeg tjent deg og aldri brutt et eneste av budene dine. Men meg har du aldri gitt så mye som et kje, så jeg kunne feire med vennene mine. Men da denne sønnen din kom, han som har sløst bort formuen din på skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!’» Han raser. Hør hva han sier. «Jeg har tjent deg.» Han brukte ordet «tjene», ikke «vært din sønn». Han har behandlet seg selv som arbeider. Han har gjort det av plikt. Han har talt på det. «Aldri brutt et eneste av budene dine.» Han er stolt av sin lydighet. Han har holdt det høyt. «Men meg har du aldri gitt så mye som et kje.» Han har talt på det også. Han har holdt en regning. Han har målt sin kost mot sin lønn. «Da denne sønnen din kom.» Han kaller broren «denne sønnen din». Ikke «min bror». Han har ekskludert seg fra brorskapet. «Han som har sløst bort formuen din på skjøger.» Han presiserer. Han har visst eller forestilt seg hva broren har gjort. Han forteller faren det – som om faren ikke allerede vet.

Det er kanskje den dypeste avsløringen i hele lignelsen. Den eldste sønnen har vært hjemme hele tiden, men hjemme på en fremmed måte. Han har levd som en tjener, ikke som en sønn. Han har sett faren som en arbeidsgiver, ikke som en far. Han har talt sin lønn, ikke sin arv. Han har sett brorens fall med en hemmelig misunnelse – «hvorfor får jeg ikke kjeet mens han får gjøkalven?» Han har vært hjemme, men han har ikke vært hos faren.

«Faren sa til ham: ‘Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.’» «Barn.» Han bruker et ord som er ømt. Det er det greske «teknon» – «mitt barn». Det er fortrolig. Det er mildt. «Du er alltid hos meg.» Det betyr: du har vært nær meg hele tiden. Du har ikke vært borte. Du har vært her med meg. «Og alt mitt er ditt.» Du har ikke fattet det. Du har ikke regnet med det. Men det er sant. Alt mitt er ditt. Du behøvde aldri å be om et kje. Du kunne bare ha tatt det. Du er sønnen.

«Men vi måtte feire og glede oss, for denne broren din var død og er blitt levende, han var tapt og er funnet.» «Denne broren din.» Faren retter på den eldste. Han hadde sagt «denne sønnen din». Faren sier «denne broren din». Han er din bror. Han er ikke bare min sønn. Han er ditt blod. «Vi måtte feire.» «Måtte.» Det er den eneste plikten faren legger på den eldste sønnen. Du må feire. Når en bror er kommet hjem, må du feire.

Og så ender lignelsen. Det er en av de mest provoserende avslutningene i hele Skriften. Vi får ikke vite om den eldste sønnen går inn. Vi får ikke vite om han blir der ute og raser. Vi får ikke vite om han tilgir eller forsoner seg. Lignelsen ender med farens replikk.

Det er bevisst. Jesus fortalte denne lignelsen til fariseerne og de skriftlærde. Det var de som hadde murret over at Han spiste med tollere og syndere. De var de eldste sønner. De som hadde tjent Gud i hele sitt liv. De som hadde holdt alle budene. Og Jesus snur lignelsen på dem. «Hva vil du gjøre?» er det egentlige spørsmålet. Vil du gå inn til festen? Eller vil du bli ute i raseri? Faren er kommet ut til deg. Faren ber innstendig. Hva er ditt svar?

Det er noe vi som leser dette må sitte med. Den fortapte sønnen er den vi kjenner. Den eldste sønnen er den vi ofte er. Vi er de som har vært i kirken hele vårt liv. Vi har vært lojale. Vi har gjort det rette. Vi har holdt budene – eller i hvert fall noen av dem, eller i hvert fall mer enn de fleste. Og vi har av og til sett på dem som har vendt om sent. Vi har sett på dem som har levd vilt og som så plutselig kommer inn i kirken og blir applaudert. Vi har følt at det er urettferdig. Vi har vært den eldre sønnen.

Møtet med Faderen er ikke bare for den yngre. Det er også for den eldre. Den yngre må komme hjem fra svinene. Den eldre må komme inn fra raseriet. Begge er kallet til samme bord. Faren har kommet ut til begge.

Det er hva møtet er. Han kommer ut til den som har vært borte. Han kommer ut til den som har vært hjemme. Han kommer ut til den som er skitten. Han kommer ut til den som er stolt. Til alle.

Vi kan ikke forlate denne lignelsen uten å nevne noe annet. Det er ikke gratis å være far i denne lignelsen. Faren bar sønnens uverdighet. Han bar samfunnets blikk. Han bar tap av formue da sønnen gikk. Han bar smerten i ventingen. Han bar den eldste sønnens raseri. Faderen som ber oss om å tilgi, vet hva det koster.

Peter spurte en gang Jesus: «Herre, hvor mange ganger kan min bror synde mot meg, og jeg skal tilgi ham? Opptil sju ganger?» Han trodde nok at han var generøs. Rabbinerne lærte at man måtte tilgi tre ganger. Jesus svarte: «Ikke sju ganger, men syttisju ganger.» Det vil si: alle ganger. Det vil si: tilgivelse uten en grense. Og så fortalte Han om en tjener som skyldte sin herre ti tusen talenter – en astronomisk sum, mer enn samlede skatteinntekter fra flere provinser – og som ble tilgitt. Den tjeneren gikk ut og grep en medtjener i strupen som skyldte ham bare hundre denarer. Tilgivelsens regnskap er knust hos den som ikke vil tilgi videre. «Slik skal også min himmelske Far gjøre med dere, om ikke hver av dere av hjertet tilgir sin bror.» Tilgivelse er ikke noe vi kan ha uten å gi den videre. Det er hvorfor Han la det inn i Fader vår. «Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere.» Den bønnen vi ber hver dag.

Den eldste sønnen forsto ikke det. Han hadde levd hele sitt liv under farens nåde uten å regne med den. Han hadde tatt det for gitt. Og nå, da broren skulle få det samme, var han ute av stand til å gi det videre. Han måtte velge: ville han tilgi? Ville han se broren? Ville han gå inn?

Det er ikke om vi vil bli tilgitt. Det er om vi vil tilgi. Det er ikke om vi vil bli sett av Faderen. Det er om vi vil se vår bror. Møtet med Faderen er aldri bare mellom oss og Ham. Det går alltid videre. Det åpner mot dem rundt oss.

Og det er kanskje også derfor Jesus sa det Han sa om tjenere som hadde gjort alt de var pålagt. «Slik skal også dere, når dere har gjort alt det dere er pålagt, si: ‘Vi er unyttige tjenere. Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.’» Det er en annen advarsel mot den eldste sønnens innstilling. Du kan ikke tjene deg til at faren skylder deg. Du kan ikke holde regnskap mot Ham. Du kan ikke si: «jeg har gjort så mye, så jeg fortjener.» Alt det du har gjort, var det du skulle ha gjort. Det er ikke en gunst overfor Gud. Det er den naturlige respons fra en sønn.

Og når det er sagt, så slutter Faderen aldri å være far. Det er kanskje det dypeste paradokset. Du er ingen unyttig tjener overfor Hans hjerte. Du er en sønn. Du er et barn. «Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.» Tjener i din egen tenkning. Sønn i Hans. Det er hvordan Han ser deg.

Den fortapte sønn klatret aldri ut av seg selv på egen hånd. Han kunne ikke. Han hadde brukt for mye. Han hadde sunket for langt. Det han trengte var å vende. Og Faderen var allerede der. Han ventet. Han så. «Mens han ennå var langt borte, fikk faren øye på ham.» Det er hvem Gud er. Han ser deg langt borte. Han har sett deg lenge. Han er ikke usynlig. Han er ikke fjern. Han er som farens øyne i horisonten. Han bare venter på at du skal snu deg. Og når du snur deg, løper Han.