Fariseeren og tolleren — To menn i tempelet

Det er en kort lignelse. Bare seks vers. Den er kortere enn de fleste av Jesu lignelser. Det er ikke noen lange beskrivelser, ingen kompliserte vendinger, ingen flere karakterer enn de to mennene. Og likevel: den vil rive Sanhedrin opp. Den vil snu opp ned på alt fariseerne hadde holdt sant. Den vil bli stående som en av de hardeste lærdommer i hele evangeliet. To menn. Ett tempel. Én bønn hver.

«Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv og mente de var rettferdige, og som foraktet de andre.» Lukas gir oss konteksten direkte. Han adresserer dem som «stolte på seg selv». De som «mente de var rettferdige». De som «foraktet de andre». Det er de Han skal snakke til. Det er ikke noen anonyme syndere. Det er ikke noen utenfor kirken. Det er folk som tror de er på innsiden – og som ser ned på dem som er på utsiden. Det er en alvorlig advarsel for hver av oss som regner oss som troende. Disse lignelsene var ofte vinklet mot oss. Mot dem som allerede er innenfor.

«To menn gikk opp til tempelet for å be.» Det er hvordan Jesus åpner. To menn. Ikke i utgangspunktet svært forskjellige. Begge er jøder. Begge er voksne. Begge har gått opp til tempelet for å be. Begge har det fundamentale rett. De ber. Det er ikke noen åpenbart vrang ting med å gå til tempelet. Det er ikke noen åpenbart vrang ting med å ville be. Og likevel: én av dem gikk hjem rettferdiggjort, og den andre gjorde ikke.

«Den ene var en fariseer, den andre en toller.» Disse to ordene rommer hele kontrasten. En fariseer var en av Israels mest religiøst aktive borgere. Han hadde lært loven. Han fulgte hver detalj. Han holdt sabbaten omhyggelig. Han fastet to ganger i uken. Han gav tiende av alt – ikke bare av inntekten, men selv av salt og krydder. En toller var en av folkets mest foraktede. Vi har møtt ham før, i Sakkeus. Han arbeidet for romerne. Han krevde inn skatter. Han presset folk for mer enn det romerne fastsatte. Han var rituelt uren bare ved sin daglige kontakt med hedninger. De to mennene var motpolene. De var ikke som hverandre på noe vis.

Vi har en tendens til å lese denne historien som om vi vet på forhånd hvilken som blir helten. Vi vet at fariseeren er den onde og tolleren er den gode. Men det er en moderne lesing. Slik leste ikke Jesu samtidige. For dem var fariseeren det åpenbart fromme menneske. Han var det de prøvde å være. Tolleren var det som var fortapt. De ville ha forventet at fariseeren skulle være eksemplet på riktig bønn. De ville ha forventet at tolleren skulle bli straffet for sine synder. Jesus snur det.

«Fariseeren stilte seg opp for seg selv.» Det er en interessant detalj. «For seg selv.» På gresk «pros heauton». Det kan bety både «for seg selv» (alene) og «til seg selv» (rettet mot seg selv). Begge betydningene er antageligvis ment. Han ber alene. Han står for seg selv. Han er ikke i fellesskap med andre. Men han ber også til seg selv. Hans bønn handler om hva han er. Om hva han gjør. Om hva han ikke er. Det er ikke egentlig en bønn til Gud. Det er en monolog om seg selv som han retter mot himmelen.

«Og ba: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som resten av menneskene: røvere, urettferdige, ekteskapsbrytere – eller som denne tolleren.’» Han åpner med takk. Det er en fin begynnelsen for en bønn. «Gud, jeg takker deg.» Men hva takker han for? «For at jeg ikke er som resten av menneskene.» Hans takk er formet som sammenligning. Han takker Gud for at han ikke er som de andre. Han er ikke en røver. Han er ikke urettferdig. Han er ikke en ekteskapsbryter. Han er ikke som «denne tolleren» – og han ser på tolleren mens han sier det.

Det er en bestemt slags fromhet. Den finner sin trygghet i å ikke være som andre. Den måler ikke seg selv mot Gud. Den måler seg selv mot andre mennesker. Og finner alltid noen som er verre. «Jeg er ikke som han der.» «Jeg gjør i hvert fall ikke det.» «Jeg er bedre enn de fleste.» Det er en vurdering som ofte er sant. Du er kanskje bedre enn mange. Men det er ikke kriteriet.

«Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg erverver.» Han fortsetter med sin egen fortjeneste. Han faster to ganger i uken. Loven krevde faste én gang i året – på den store forsoningsdagen. Han gjorde to ganger i uken. Han gikk mye lenger enn loven krevde. Han gav tiende av alt. Loven krevde tiende av jordbruksprodukter. Han ga av alt han ervervet. Han var nøye også her. Det er ikke at han er ond. Det er ikke at han er en falsk fromhet. Han gjør sannsynligvis det han sier. Han er en disiplinert religiøs mann. Men hans bønn er fortsatt feil.

Det er kanskje en av de viktigste ting Jesus vil at vi skal forstå. Du kan gjøre alt det rette og fortsatt være på feil side av Gud. Du kan be hver dag, faste regelmessig, gi tiende, gå til kirken hver søndag, holde alle de bud du klarer å holde – og likevel være som denne fariseeren. For fromhet er ikke det avgjørende. Hjertet er.

«Men tolleren sto langt borte.» Plutselig skifter scenen. Vi har sett fariseeren stå nær, bli sin egen bønn, peke på tolleren. Vi går nå over til tolleren. «Sto langt borte.» Han stod ikke nær alteret. Han hadde ikke kommet inn i hjertet av tempelet. Han stod et stykke unna. Kanskje ved inngangen. Kanskje ved hedningenes forgård. Han følte at han ikke hørte til så nær.

«Og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen.» Hans hode var bøyd. I den tiden ba jødene med opphøyde armer og oppvendte øyne. De stod oppreist. De så mot himmelen. Tolleren ville ikke. Han senket hodet. Han turde ikke møte himmelen direkte. Det er kroppens språk om en sjel som vet sin egen tilstand.

«Han slo seg for brystet.» Det er et uttrykk for sorg. Det er hva jødene gjorde når de gråt for en død. Det er hva folk gjorde i ekstrem fortvilelse. Han slo seg på brystet. På latinen kalles dette «mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa» – det Vesten har overtatt fra dette bildet. Han sier til seg selv: jeg er skyldig. Jeg er skyldig. Jeg er fullt og helt skyldig.

«Gud, vær meg synder nådig!» Det er hele bønnen. Fem ord. «Gud, vær meg synder nådig.» Det er kortere enn fariseerens. Det er ikke imponerende. Det er ikke teologisk avansert. Det er ikke vel formulert. Det er bare en mann som ser seg selv klart og ber om nåde.

På gresk er det enda mer presist. Tolleren bruker ordet «hilastheti» – det er et ord som ofte er forbundet med å gjøre soning, å betale for skylden. Det greske ordet er knyttet til «hilasterion» – «soningssted», stedet på paktarken hvor blodet ble strøket. Han ber Gud om soning. Han vet at hans synd krever blod. Han ber Gud om å la noe annet bli soningen. Han ber om det evangeliet – før evangeliet er forkynt – som Paulus skal forkynne om Jesus: «Som Gud satte fram for at han skulle være soningsoffer ved sitt blod.»

«Jeg sier dere: Det var han som gikk hjem rettferdiggjort, ikke den andre.» Jesus annonserer dommen. Det er en rystende setning for fariseeren som hører den. Det var tolleren. Den vanærede. Den foraktede. Den urene. Han var den som gikk hjem rettferdiggjort. Ikke fariseeren med to faster i uken og tiende av alt. Ikke mannen som var i sentrum av Israels tro. Ikke han. Tolleren.

«Rettferdiggjort.» Ordet er stort. Det er sentralt i Paulus. Det er et av de viktigste teologiske begrepet i hele Det nye testamente. Å bli rettferdiggjort betyr å bli erklært rettferdig. Det er ikke at man har blitt rettferdig gjennom egen innsats. Det er at Gud har erklært en for rettferdig på tross av sin synd. Det er nåde. Det er pakt. Det er Guds eget kjennetegn av en som har bedt om nåde. Tolleren fikk det.

«For hver den som opphøyer seg selv, skal ydmykes, men den som ydmyker seg selv, skal opphøyes.» Det er konklusjonen. Det er ikke et abstrakt prinsipp. Det er det Gud gjør. Det er hvordan Han fungerer. Den som opphøyer seg selv – som fariseeren gjorde, ved å plassere seg over andre – blir til slutt ydmyket. Den som ydmyker seg selv – som tolleren gjorde, ved å plassere seg lavt – blir til slutt opphøyet.

Det er en av de eldste sannhetene i Bibelen. Den gjentar seg overalt. Hanna ydmyket seg, og Gud gav henne Samuel. David ydmyket seg, og Gud gjorde ham til konge. Moses var den minste i sin slekt, og Gud løftet ham. Maria sa: «Han har sett til sin tjenestekvinnes ringhet.» Den motsatte er også sant. Faraos hjerte ble hardt, og han ble ydmyket. Saul ble hovmodig, og han ble fratatt. Nebukadnesar opphøyet seg, og han endte med å spise gress som dyrene. Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde. Det er nesten Hans signatur.

Hvorfor? Det er ikke fordi Gud foretrekker mennesker som er i dårlig form. Det er ikke fordi Han elsker ydmykelse for ydmykelsens skyld. Det er fordi den ydmyke kan motta. En person som tror han allerede har det han trenger, kan ikke motta nye gaver. Han har ikke plass. Han har fylt seg selv. Den ydmyke har plass. Han vet at han trenger. Han kan ta imot nåde.

Det er hva fariseeren gikk glipp av. Han kom til tempelet med fulle hender. Han kom med sine gode gjerninger, sine faster, sine tiender. Han hadde ikke plass for noe nytt. Tolleren kom tom. Han hadde ingenting å ta med. Bare sin egen synd. Og det var det som gjorde plass for nåden.

Det er den eneste måten man kan komme til Gud. Det er kanskje det Jesus mest insisterer på. Du må komme tom. Du må komme uten dine egne meritter. Du må komme med tomme hender. Han fortalte det også i en annen lignelse – om kongen som inviterte folk til bryllup, og en mann som ikke hadde på seg bryllupskappen. Mannen ble kastet ut. Du må ha noe på deg – og det er ikke ditt eget. Det er en kappe Han gir deg. Den fortapte sønnen fikk «den fineste kappen» da han kom hjem. Det er hva Gud gir den ydmyke.

Vi som leser denne lignelsen må stoppe ved et farlig sted. Det er fryktelig lett å lese den og tenke: «Tusen takk, Gud, at jeg ikke er som denne fariseeren.» Vi tror vi har fanget poenget. Vi forstår at vi skal være som tolleren. Og vi gleder oss over at vi er klare nok til å se det fariseeren ikke så. Men i samme øyeblikket vi tenker det, har vi blitt fariseeren. «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som disse hovmodige religiøse menneskene.» Det er nøyaktig samme strukturen.

Det er kanskje den dypeste fare i hele det kristne livet. Stolthet over egen ydmykhet. Du oppdager at du har ydmyket deg. Du gleder deg over det. Og i samme stund har du opphøyet deg igjen. Det er en sirkel. Det er en avgrunn. Den eneste veien ut er å hele tiden vende seg bort fra seg selv og tilbake til Ham. Hver gang du oppdager at du er stolt – også over din ydmykhet – si tolleren bønnen igjen. «Gud, vær meg synder nådig.» Det er den eneste bønnen som aldri går ut på dato.

Det er en historie om to menn i et tempel. To bønner. To utfall. Men det er også en historie om hvert av oss. Den ene mannen er i hver av oss. Han som vil sammenligne. Han som vil måle. Han som vil finne noen vi er bedre enn. Og den andre mannen er også i hver av oss. Han som vet at han er skyldig. Han som ikke kan løfte blikket. Han som bare kan slå seg for brystet og be om nåde. Det er to stemmer som taler i hver bønn vi ber. Den ene må holde munn. Den andre må få lov til å si sin korte bønn.

«Gud, vær meg synder nådig.» Det er hvordan møtet med Gud begynner. Det er ikke ved å fortelle Ham hvor god du er. Det er ikke ved å regne opp dine fortjenester. Det er ikke ved å peke på dem som er verre enn deg. Det er ved å se deg selv som du er. Og be om nåde.

Den som ber om nåde, får den. Det er ikke at Gud er motvillig. Det er ikke at Han venter på et bestemt nivå av selvinnsikt. Det er bare at den som vet han trenger, kan motta. Tolleren visste. Han fikk. Det er det grunnleggende mønsteret. Det er hvordan møtet med Jesus alltid har sett ut. Det er det Han mente da Han sa: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.»

Han er der. I tempelet. I huset ditt. I bilen din. På arbeidet ditt. På sykehuset hvor du sitter ved siden av en du elsker. Han er der. Han venter på din bønn. Den trenger ikke å være lang. Den trenger ikke å være vakker. Den trenger ikke å være teologisk. Den trenger bare å være sann. «Gud, vær meg synder nådig.» Det er nok.

Det er hva fariseeren gikk glipp av. Det er hva tolleren forstod. Det er hva som er forskjellen. Det er hva møtet med Gud krever. Ikke ferdighet. Ikke fortjeneste. Ikke å være bedre enn andre. Bare sannhet. Du kommer som du er. Han kjenner deg allerede. Og Han elsker deg.