Den barmhjertige samaritan — Han som gikk inn

Det begynte med et spørsmål. «Da sto en lovkyndig fram og ville sette ham på prøve. Han sa: ‘Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?’» Det er hvordan Lukas åpner. En lovkyndig. Det er en av tidens fremste eksperter i Skriften. Han har studert i mange år. Han kan loven utenat. Han har ledet samtaler om vanskelige spørsmål. Og han spør Jesus. Men han spør ikke for å lære. Han spør «for å sette ham på prøve.» Han vil se hva denne omreisende rabbien vil si. Kanskje for å fange Ham i en feil. Kanskje for å vise sine kollegaer hvor lite Jesus egentlig kunne.

Det er en god leksjon i å se hvem som spør og hvorfor. Noen spør for å lære. Noen spør for å vinne. Noen spør for å forsvare. Noen spør for å skade. Jesus visste forskjellen. Han svarte alltid – men på ulike måter.

«Han sa til ham: ‘Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du?’» Jesus gjør det rabbinerne gjør. Han spør tilbake. Det er den klassiske jødiske måten å undervise på. Du har et spørsmål? Jeg har et spørsmål til deg. «Hva står skrevet i loven?» Det er ikke avvisning. Det er invitasjon til selvrefleksjon. Du er en lovkyndig. Hva sier den loven du har studert i hele ditt liv? «Hvordan leser du?» Det er det dypere spørsmålet. Det er ikke nok å vite hva som står skrevet. Hvordan leser du det? Hvordan tar du det inn? Hvordan bærer det deg?

«Han svarte: ‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.’» Han svarer perfekt. Han siterer Shema – den jødiske trosbekjennelsen fra 5. Mosebok 6 – og 3. Mosebok 19. Han bringer dem sammen som om de var én lov. Det er det samme svaret Jesus selv gir i Matteus og Markus, når Han blir spurt om det største bud. Disse to bud står sammen. De er én. Du kan ikke ha det ene uten det andre. Elske Gud. Elske nesten. Den lovkyndige har det rett. Han har studert. Han vet.

«Han sa til ham: ‘Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve.’» Jesus bekrefter. «Du svarte rett.» Det er ikke en fellestrekning. Det er rett. Det er det loven sier. Men så kommer den vanskelige delen. «Gjør dette, så skal du leve.» Det er ikke nok å vite. Det er ikke nok å sitere. Det er ikke nok å holde høyt en moralsk standard. «Gjør dette.» Det er kanskje den hardeste setningen i Bibelen for den lovkyndige. For han vet, men gjør han det?

«Men han ville rettferdiggjøre seg selv og sa til Jesus: ‘Og hvem er min neste?’» Han vil ut. «Han ville rettferdiggjøre seg selv.» Det er det Lukas skriver. Det er den lille kommentaren som forklarer hva som skjer. Han hadde stilt et spørsmål. Han hadde fått et godt svar. Han hadde forstått at Jesus krevde gjerning, ikke bare kunnskap. Og det gjorde ham ukomfortabel. Så han spør et nytt spørsmål for å bevege seg ut av det vanskelige. «Og hvem er min neste?» Det er klassisk. Du vil ikke konfronteres med det Loven sier? Diskuter definisjonene. Snakk om hva ord betyr.

Det var et legitimt spørsmål i den tiden. Jødiske lærere diskuterte det. Hvem er din neste? Bare jøder? Bare medkristne? Bare de som tilhører din spesielle gruppe? Noen lærte at «neste» betydde din medjøde. Andre at det inkluderte proselytter. Atter andre at det kun betydde dem du var i konkret forhold til. Den lovkyndige bringer opp et spørsmål han sannsynligvis hadde diskutert mange ganger. Han vil ha en teologisk debatt. Jesus gir ham en historie i stedet.

«En mann var på vei ned fra Jerusalem til Jeriko.» «En mann.» Ingen navn. Ingen nasjonalitet. Ingen status. Bare «en mann». Det er bevisst. Jesus vil ikke fortelle oss om han er jøde. Det er kanskje åpenbart fra konteksten – han er på vei fra Jerusalem til Jeriko – men Jesus nevner det ikke. Den slags detaljer er ikke det viktige. «På vei ned fra Jerusalem til Jeriko.» Det er en kjent vei. Den var rundt tretti kilometer lang og gikk gjennom ørkenen. Den falt fra Jerusalem på 760 meters høyde til Jeriko på under havets nivå. Det er en bratt nedstigning. Den passerte gjennom områder med klipper og huler – perfekte gjemmesteder for røvere. Det var en farlig vei. Alle visste det. Folk reiste i gruppe når de kunne.

«Og falt i hendene på røvere. De kledde av ham og slo ham, og de dro av sted og lot ham ligge der halvdød.» Han ble overfalt. Det er hvordan det skjedde. Det var et scenario alle som hørte hadde i bakhodet. Det var alltid en risiko når du tok den veien. Han ble plyndret. Han ble slått. Han ble nesten drept. Røverne forsvant med klærne hans. Han lå der – sannsynligvis i støvet ved siden av veien. Halvdød. «Halvdød.» Det er det greske «hemithanes». Det betyr at han verken var helt død eller helt levende. Han var ikke helt borte ennå. Han kunne ikke snakke. Han kunne ikke be om hjelp. Han kunne bare ligge der.

«Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei.» Den første som kommer. En prest. Det er en av Israels mest respekterte mennesker. Han tjente i tempelet. Han var en av Aarons etterkommere. Han var nøye med rituell renhet. Han var på vei ned fra Jerusalem – sannsynligvis ferdig med sin tjeneste i tempelet. Han var på vei hjem til Jeriko, hvor mange prester bodde. Han så mannen.

«Han så ham, men gikk forbi på den andre siden.» Han gikk forbi. Jesus sier det enkelt. Han forklarer ikke hvorfor. Men det er mange mulige grunner. Han kunne ha vært redd – kanskje røverne var fortsatt i nærheten. Han kunne ha vært usikker på om mannen var død eller levende – og loven sa at en prest som rørte ved en død kropp, ble rituelt uren og kunne ikke tjene i tempelet i sju dager. Han kunne ha tenkt: «det er ikke mitt ansvar.» Eller: «det er for risikabelt.» Eller: «noen andre kommer sikkert.» Eller han kunne ha gjort som så mange av oss gjør hver dag – sett en lidelse han ikke ville se, og bestemt seg for å ikke se.

«På samme måte kom også en levitt til stedet, og han så ham, men gikk forbi på den andre siden.» Den andre. En levitt. Også en tempel-medarbeider, om enn med lavere rang enn prest. Han hjalp prestene. Han sang i koret. Han hadde religiøse plikter. Han kom samme vei. Han så samme mannen. Han gjorde samme tingen.

To religiøse menn. To mennesker som tjente i tempelet. To som visste loven. To som sannsynligvis hadde sitert «du skal elske din neste som deg selv» mange ganger i sitt liv. Begge gikk forbi.

Jesu lyttere ville ha hørt dette med spenning. To av de tre var nå gått. Hvem skulle komme nå? Det forventede mønsteret ville vært en israelitt – en vanlig jøde, ikke en prest, ikke en levitt. Den tradisjonelle strukturen ville vært: prest, levitt, israelitt. Det ville vært en gjenkjennelig progresjon. Det ville være et utfordrende, men forventet poeng – at en vanlig jøde gjorde hva de religiøse profesjonelle ikke ville gjøre. Jesus snur det.

«Men en samaritan som var på reise, kom til stedet der han lå.» En samaritan. Det er sjokket. For Jesu lyttere var samaritaner det aller verste man kunne være. De var schismatiske jøder. De var heretiske. En israelitt skulle ha vært den siste i listen. I stedet er det en samaritan. Den lovkyndige som hørte historien – han som hadde spurt om hvem som var hans neste – ble plutselig satt overfor en fortelling hvor helten var en samaritan.

«Da han så ham, fikk han inderlig medfølelse med ham.» Han stoppet. Samaritanen var på reise. Han hadde et sted han skulle. Han var en utlending – kanskje en handelsmann på vei tilbake til sin egen del av landet. Han hadde all grunn til å gå forbi. Han hadde mer grunn enn presten og levitten. Han var ikke engang av samme folk. Han kunne ha sagt: «det er ikke mitt problem.» Han stoppet. «Han fikk inderlig medfølelse.» Det greske ordet er «esplagchnisthe» – det er det samme ordet som brukes om faren da han fikk øye på den fortapte sønnen. Det betyr noe som rives i magen. Det er en kroppslig medfølelse. Det er hva som beveget ham.

«Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin på dem.» Han gjorde det praktiske. Vin var sannsynligvis et antiseptikum. Olje var en lindrende salve. Han brukte det han hadde med seg. Han renset sårene. Han la bandasjer. Det er fysisk arbeid. Det er skittent. Det er blod på hans egne hender og klær nå. Han brydde seg ikke.

«Så løftet han ham opp på sitt eget lastedyr.» Sitt eget lastedyr. Samaritanen hadde sin egen last på dyret – varer for handel kanskje, eller utstyr for reisen. Nå måtte han bære det selv. Han satte den slåtte mannen på dyret. Han gikk ved siden av. Han ble en tjener for en fremmed mann han ikke visste navnet på.

«Førte ham til et herberge og pleiet ham.» Han fikk ham i hus. Et herberge på den tiden var ofte enkelt – det var et sted reisende kunne stoppe. Det var ofte farlig for fremmede – verten kunne være lyssky, andre gjester kunne stjele. Samaritanen tok mannen dit. Han pleiet ham. Jesus sier ikke hvor lenge. Det er ikke nødvendig. Han ble lenge nok til at mannen var stabil.

«Neste dag tok han fram to denarer og ga dem til verten og sa: ‘Ta deg av ham, og det du legger ut utover dette, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’» Han betaler. To denarer var omtrent to dagers lønn for en arbeider. Det ville sannsynligvis dekke et opphold i herberget en uke eller mer. Men han gjør mer. Han sier til verten: «det du legger ut utover dette, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.» Han åpner kontoen. Han garanterer for alt. Hva mannen enn trenger – mat, medisinsk behandling, opphold – samaritanen betaler. «Når jeg kommer tilbake.» Han skal komme tilbake. Han forsikrer det. Han forteller verten at han stoler på at samaritanen vil holde sitt ord.

Det er den fullstendige form for omsorg. Han stoppet. Han pleiet. Han bar. Han betalte. Han kom til å sjekke igjen. Ingenting halvgjort. Ingen «jeg har gjort min del». Han gjorde det hele.

«Hvem av disse tre mener du var en neste for ham som falt i hendene på røverne?» Jesus snur tilbake til den lovkyndige. Spørsmålet er litt forskjellig fra det den lovkyndige hadde stilt. Den lovkyndige hadde spurt: «Hvem er min neste?» Jesus spør: «Hvem var en neste for ham?» Skiftet er lite, men dypt. Den lovkyndige hadde tenkt «neste» som et begrep å definere. Hvem trenger jeg å elske? Hvor er grensene? Jesus snur det. Spørsmålet er ikke «hvem skal jeg elske?». Spørsmålet er «hvem oppfører seg som en neste?». Det er ikke en kategori. Det er en handling.

«Han sa: ‘Den som viste barmhjertighet mot ham.’» Den lovkyndige svarer. Det er interessant at han ikke sier «samaritanen». Han kan ikke få seg til å si ordet. Han bruker omskrivning. «Den som viste barmhjertighet.» Det er fortsatt vanskelig for ham å akseptere at en samaritan var helten. Men han kan ikke unngå konklusjonen.

«Da sa Jesus til ham: ‘Gå du og gjør likedan.’» «Gjør likedan.» Det er det samme prinsipp Jesus hadde sagt i begynnelsen. «Gjør dette, så skal du leve.» Det er ikke nok å vite. Det er ikke nok å definere. Det er ikke nok å analysere. «Gjør likedan.» Gå ut og bli en neste for noen som trenger en. Ikke spør om de kvalifiserer. Bare gå.

Det er den hardeste lærdom fra denne lignelsen. Den lovkyndige hadde villet ha grensene definert. «Hvem trenger jeg å elske? Og dermed: hvem trenger jeg ikke å elske?» Jesus snur det. «Du spør feil spørsmål. Spørsmålet er ikke hvem som er din neste. Spørsmålet er om du vil bli en neste for den som ligger der.»

Det er noe vi må stoppe ved. I vår tid har vi gjort denne lignelsen til en historie om medmenneskelighet. Det er et nyttig budskap, men det er en mindre del av det Jesus sier. Jesus sier ikke bare «vær snill». Han sier noe mye dypere. Han sier: din nestekjærlighet skal være som en samaritans handling. Krysse grenser. Bære andres byrder. Bruke egne penger. Komme tilbake og betale enda mer. Det er ikke en gest. Det er en livsstil.

Det er også noe vi må huske. Jesus selv er på en måte samaritanen i denne historien. Han er Den som folket avviste – vi husker, samaritaner var foraktet. Han ble selv kalt en samaritan og en demonbesatt på et annet sted i evangeliene. Han er Den fra utenfor som likevel kommer inn. Han er Den som ser den slåtte ved veien – som er hver og en av oss, slått av synd og skade og det livet vi har levd – og som stopper. Han pleier. Han bærer oss på sitt eget dyr. Han betaler for alt. Han kommer tilbake. Han er Den barmhjertige samaritanen.

Den lovkyndige hadde stilt et spørsmål om hvem som er hans neste. Han fikk en historie om hvem som har vært hans neste. Det er en av de største vendingene Jesus gir. Vi tror vi er den som skal hjelpe. Vi er som oftest den som har blitt hjulpet.

Det er kanskje den sterkeste lærdom fra denne lignelsen. Han har vært vår neste. Han har stoppet ved oss. Han har båret oss. Han har betalt for oss. Han kommer tilbake. Og fordi Han har gjort det med oss – kan vi gjøre det med andre. Det er rekkefølgen. Først blir vi mottatt. Så går vi ut og mottar andre.

«Gå du og gjør likedan.» Det er den siste setningen i lignelsen. Den henger igjen. Den krever noe av oss. Den lar oss ikke bli liggende på siden av veien og bli mottatt. Den ber oss gå ut til andre. Den ber oss om å være som Han har vært mot oss.

Det første møtet er at Han kommer til oss. At Han bøyer seg ned. At Han pleier. At Han bærer. At Han betaler. Det andre møtet er at vi blir kalt til å gjøre likedan. Han kalte ikke disipler for at de skulle sitte og være tilfredse i Hans nåde. Han kalte dem ut. Han sendte dem.

«Gå du og gjør likedan.» Det er det vi får med oss fra denne historien. Det er ikke et abstrakt påbud. Det er ikke et lite tilleggspoeng. Det er hva møtet med Ham gjør. Det forvandler oss til å bli som Ham. Det får oss til å gå ut til den slåtte ved veien. Det får oss til å stoppe når andre går forbi.

Det er hva som forblir av denne lignelsen. Ikke en teologisk definisjon av «hvem er min neste». Et bilde av en samaritan som stoppet. Et bilde av en mann som ble båret. Og en oppfordring til hver av oss: gå du og gjør likedan.