Den angrende røveren — I dag skal du være med meg i paradis

Det er ingen scene som er mer urolig. Tre menn henger på kors. Solen står høyt. Det er omtrent den sjette timen, har Lukas fortalt oss. Et mørke vil snart legge seg over hele landet. Mellom de to forbryterne henger Jesus. Det var sannsynligvis ikke tilfeldig. Romerne hadde tatt valget om å henrette de tre samtidig. Pilatus hadde latt det stå skrevet over korset: «Dette er jødenes konge.» Innskriften ble lest på hebraisk, latinsk og gresk. Han hadde latt det stå – mot yppersteprestenes protester. Det var en hån mot jødene, og en advarsel til alle som tenkte på opprør. Mellom to forbrytere hadde de plassert Ham. Sannsynligvis var det også et budskap. Han var en av dem. En kriminell. En som hadde gått imot Rom.

Men det var noe Pilatus ikke hadde tenkt på. Han hadde plassert Jesus mellom to menn som skulle dø samme dag. Han hadde gitt Ham deres selskap i de siste timene. Han hadde plassert Ham nær.

Vi vet lite om de to forbryterne. Lukas kaller dem kakourgoi – forbrytere, ondegjørere. Markus og Matteus bruker et sterkere ord – lestai – som kan oversettes «røvere» eller «opprørere». Det er det samme ordet som ble brukt om Barabbas. Det handler om mer enn småtyveri. Det handler om menn som hadde drept eller satt liv i fare. Det handler om militant motstand. De var sannsynligvis menn som hadde gjort noe alvorlig. Antakelig hadde de røvet, drept, kanskje vært en del av en opprørsgruppe mot romerne. Korsfestelsen var forbeholdt de tyngste forbrytelsene. To slike menn. Hver av dem hang nå med spikrer gjennom håndleddene. Hver av dem visste at de skulle dø innen kvelden. Hver av dem hadde sannsynligvis hatt sine egne mennesker i livet – mor, far, kvinne, barn. Nå hang de der i solen og ventet.

«En av forbryterne som hang der, spottet ham og sa: ‘Er ikke du Messias? Frels deg selv og oss!’» Den første talte. Han ble ikke navngitt. Ingen av disse to mennene har navn. De er bare «en av dem» og «den andre». Den første spottet. Vi kan se for oss det. En mann i smerte. En mann som hadde alt å miste, og nå mistet det. En mann som så denne andre korsfestede mannen – ham som menneskemengden hadde kalt Messias – og som ikke kunne forstå hvorfor Han ikke gjorde noe. «Er ikke du Messias?» Det er et spørsmål med skarp ironi. Hvis du er Messias, hvorfor henger du her? Hvis du har makt, hvorfor brukes den ikke? Hvis Gud er med deg, hvorfor er du i samme tilstand som vi? «Frels deg selv og oss!» Det er ikke en bønn. Det er en spott i bønnens form. Den første røveren ville ha ut. Han brydde seg ikke om hvem Jesus var; han ville bare slippe smerten.

«Men den andre irettesatte ham og sa: ‘Frykter ikke du Gud, du som er under samme dom?’» Den andre. Det er han vi vil dvele ved. Han var også en forbryter. Han hadde også gjort noe som fortjente korsfestelse, etter datidens rett. Men han talte annerledes. «Frykter ikke du Gud?» Han bekjente Guds eksistens. Han bekjente at de var under en høyere instans enn Pilatus. Han talte til den første røveren – ikke som en jevnaldrende kriminell, men nesten som en eldre bror som irettesetter. «Du som er under samme dom.» Det er en stille linje. De var i samme situasjon. De skulle dø samme dag. Begge skulle stå foran Gud innen kvelden. Hvorfor i alle dager ville den første bruke sine siste timer på å spotte den ene mannen som kanskje var Den som kunne hjelpe?

«For oss er det rettferdig, vi får det vi har fortjent for det vi har gjort. Men denne mannen har ikke gjort noe galt.» To setninger med betydelig teologi. «For oss er det rettferdig.» Han bekjente. Han forklarte ikke unna sine handlinger. Han laget ikke unnskyldninger. Han sa at det de fikk var rettferdig. Tenk på det. Han var midt i den verste smerten et menneske kan kjenne – langsom kvelning på et kors. Han hadde noen timer igjen å leve. Og han brukte dem til å bekjenne. «Vi får det vi har fortjent.» Ikke: «Jeg er offer for systemet.» Ikke: «Loven er urettferdig.» Han sa det rett ut: vi får det vi har fortjent. Det er en sjelden form for ærlighet. De fleste av oss vil forsvare oss selv lenge etter at det er meningsløst. Han gjorde ikke det. «Men denne mannen har ikke gjort noe galt.» Han forsvarte Jesus. Han som ingen andre forsvarte – ikke disiplene, ikke folkemengden, knapt Hans egen mor som sto stille ved korset – forsvarte denne kriminelle mannen. Han som sannsynligvis aldri hadde forsvart en uskyldig før i sitt liv, brukte sine siste minutter på å forsvare Den uskyldige som hang ved siden av seg.

Hva visste han om Jesus? Vi vet ikke. Han hadde sannsynligvis hørt rykter. Han hadde kanskje vært i Jerusalem da Jesus dro inn på asnen noen dager tidligere. Han hadde kanskje sett undervisningen i tempelet. Han hadde kanskje aldri sett Ham før denne dagen. Men han så Ham nå. Han så Ham henge der i samme tilstand som han selv. Han så Ham ta hånene fra mengden uten å svare. Han hadde sannsynligvis hørt det Pilatus hadde sagt og det yppersteprestene hadde svart. Han hadde sannsynligvis sett innskriften på korset. Og han forstod. Det er noe bemerkelsesverdig her. En kriminell, midt i sin egen død, så hvem Jesus var – mens disiplene flyktet og folkemengden spottet.

«Så sa han: ‘Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike.’» Det er den korteste, mest direkte bønnen som finnes. «Jesus.» Han brukte navnet. Ikke «Herre». Ikke «Mester». Bare «Jesus». Han talte til Ham som om de hadde vært venner i lang tid. «Husk på meg.» Det er en bemerkelsesverdig bønn. Han spurte ikke om å bli frelst. Han spurte ikke om å bli tatt med. Han ba bare om å bli husket. Som om bare det å bli husket av Jesus var nok. Som om det å være i Hans bevissthet, det å finnes i Hans minne – det ville være alt. «Når du kommer i ditt rike.» Han tenkte fremover. Han tenkte at Jesu rike kom etter denne ettermiddagen. Han trodde at Han som hang her ved siden av ham, ville komme i et rike på et eller annet tidspunkt. Han bare ville være med da. Det er enkel, ren tro. Han forstod ikke teologien. Han kjente sannsynligvis ikke profetiene. Han hadde ikke vært på en eneste preken av Jesus. Men han ba om å bli husket.

«Jesus svarte ham: ‘Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.’» «I dag.» Det er bokens ord. Det er det vi har vendt tilbake til kapittel etter kapittel. «I dag.» Han ba om å bli husket i fremtiden. Jesus svarte ham om i dag. Røveren tenkte: en gang. Når riket kommer. Når tiden er moden. Når Jesus tar sin plass. Jesus svarte: i dag. «I dag skal du være med meg i paradis.» Det er bokens hjerteslag.

Det er en stille ting Jesus gjorde der. Han var selv i den verste smerten et menneske kan oppleve. Han var noen timer fra sin egen død. Hans egen kropp var blodet, festet, tørr, sliten. Hans egen ånd var ved et brytepunkt. Og likevel hadde Han tid for denne mannen. Han hadde tid for å høre. Han hadde tid for å svare. Han hadde tid for å gi ham et løfte. Det er forbløffende. Hadde Jesus vært som de fleste av oss, ville Han ha vært absorbert i sin egen smerte. Han ville knapt ha kunnet løfte hodet. Han ville ikke ha hatt fokus for noe annet. Men Han var fortsatt der. Hos den foran seg. Selv da den foran seg var en korsfestet mann ved siden av Ham.

«Sannelig, jeg sier deg.» Det er en av Jesu favorittfraser. Han brukte den når Han ville understreke noe alvorlig. «Sannelig» – på arameisk amen, vårt amen – betyr «sant er det». «Det er sannhet.» «Det skjer.» Han brukte den her midt på et kors. Han hadde fortsatt myndighet. Han hadde fortsatt sin stemme. Han var fortsatt Den Han alltid hadde vært.

«I dag skal du være med meg.» Det er to lovnader i samme setning. «I dag» – ikke senere. Det betyr at det skjer før kvelden. Det betyr at den mannen, denne kriminelle som hadde brukt sitt liv på det verste, skulle være ett sted med Jesus før solen gikk ned. «Med meg» – ikke alene. Han ville ikke bare bli husket. Han ville være sammen med Jesus. Det er et personlig løfte. Det er et nært løfte. Det er et løfte fra en venn til en venn. «I paradis.» Paradis er det greske ordet som brukes for «have» – det opprinnelige stedet i Edens have der mennesket og Gud var sammen. Det er bilde på Guds nærvær. Det er det stedet alt er som det skal være. Jesus lovet dette til en mann som hadde gjort det verste.

Det er noe vi må stoppe ved. Den angrende røveren ble ikke døpt. Han ble ikke konfirmert. Han ble ikke medlem av en menighet. Han hadde ikke tid til å rydde opp i livet sitt. Han hadde ikke tid til å reparere skadene han hadde påført. Han hadde ikke tid til å betale tilbake de han hadde tatt fra. Han kunne ingenting. Han hadde ingenting å gi. Han hadde bare bønnen sin. Og Jesus sa: i dag. Det er det vi kaller nåde. Det er det evangeliet forteller oss.

Den angrende røveren har gått inn i kristen tradisjon som det første eksempelet på frelse i siste øyeblikk. Han har vært et håp for mennesker som har visst at de var langt fra Gud, men som likevel kunne håpe at det ikke var for sent. Han har også vært et symbol for noe annet: Guds tid er ikke vår tid. I våre tankesett må mennesker bli kristne tidlig, leve gode liv, modnes i tro. Den angrende røveren minner oss om at det også finnes mennesker som møter Jesus i de siste timene – og som likevel er med Ham i paradis den samme kvelden. Det er ikke en oppskrift for et godt liv. Det er ikke et råd om å vente. Men det er en sannhet vi ikke kan slette: Jesus var like nær til denne mannen i hans siste timer som Han er nær til en troende som har fulgt Ham i tiår.

Det er en linse vi må sette på dette. «I dag.» Jesus brukte det ordet ofte. Vi har sett det i forrige kapittel – Han sa det til Sakkeus («I dag er frelsen kommet til dette huset»). Han sa det i synagogen i Nasaret («I dag er det skriftordet oppfylt»). Han sa det på korset. Hver gang Han sa «i dag», var det fordi Han var fullt til stede der. Det var ikke utsatt til etterpå. Det var ikke noe man måtte vente på. Det er det Hans nærvær gjør med tiden. Den blir alltid «nå». Selv på korset, selv da Han kunne ha vært i sin egen smerte og redsel, var Han hos den andre mannen. Han sa: i dag.

Hva ville den mannen kjent? Vi kan tenke oss det. Smerten var fortsatt der. Spikrene var fortsatt i håndleddene. Beina hans var fortsatt brukket eller bundne. Pusten var sannsynligvis fortsatt en kamp. Men noe hadde forandret seg. Han var ikke alene lenger. Han var ikke en kriminell som døde i smerte i selskap med en annen kriminell. Han var en mann som skulle være med Jesus i paradis i kveld. Hans siste timer fikk et annet preg. Det er det Jesu nærvær gjør. Det forandrer ikke nødvendigvis omstendighetene. Det forandrer hvor du er i dem.

Hva sa de mer til hverandre? Vi vet ikke. Lukas forteller ikke mer. Vi vet at den mannen sannsynligvis levde i noen timer til. Han hørte Jesus rope «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Han så solen gå i mørke. Han kjente sin egen pust bli vanskeligere. Men han var ikke redd lenger. For Jesus hadde lovet ham: i dag.

Der blir han hengende, på sitt kors. Han skulle dø innen kvelden. Men før det, ville romerske soldater komme og bryte benene på de to forbryterne for å fremskynde deres død – Johannes forteller om det i sin versjon. Han forteller at Jesus allerede var død da de kom, og de brøt ikke hans bein. Men de brøt benene til de to andre. Det var hvordan han endte. På sitt kors, beina brutte, åndet ut innen kvelden. Men det er ikke det vi husker om ham. Vi husker bønnen hans. «Jesus, husk på meg.» Og vi husker svaret. «I dag.»

Det er noe verdig ved å forlate denne mannen uten navn. Han var anonym i livet. Han var sannsynligvis ettersøkt under et navn vi ikke kjenner. Han skulle dø som «en av forbryterne». Men han er ikke anonym for Jesus. «Husk på meg», ba han. «I dag», svarte Han. Det er som om Jesus sa: jeg husker deg. Akkurat nå. Mens jeg dør. Mens du dør. Jeg husker hvem du er. Du er Min. Han ble ikke en spesielt fremtredende skikkelse i kirken. Han ble ikke en apostel. Han ble ikke siden brukt for å fortelle om Jesus. Men han var med Ham i paradis den samme kvelden. Det er nok.

Det er noe Bibelen ikke sier, men som er verdt å si. Den dagen, mens Jesus hang der, var det mange ting Han kunne ha tenkt på. Den døden som ventet. Faderen. Disiplene som hadde flyktet. Maria som sto i mengden. Jerusalem som hadde forkastet Ham. Han tenkte på mannen ved siden av seg. Han hadde tid. Til den siste pust hadde Han tid. For den foran seg.

Det er nesten den klareste demonstrasjonen vi har av Jesu nærvær. Det er ikke i et hjem med Marta og Maria. Det er ikke ved en brønn ved middagstid. Det er på et kors, med spikrer gjennom kjøttet, med kvelden som kom og mørket som la seg. Selv der var Han fullt til stede. Den foran Ham var aldri en hindring. «Husk på meg.» «I dag skal du være med meg i paradis.» Han var aldri et annet sted enn der Han var. Heller ikke i sin egen død.

Og i den siste klangen av disse ordene ligger et håp som ikke kan tas bort. Han har tid. Han har tid for hver eneste rop, selv det siste. Han har tid for den siste timen, den siste pusten. Hvis vi en gang skal henge der vi ikke kan komme oss løs – fysisk, sjelelig, åndelig – så er Han fortsatt der. Han er ikke et sted som er for travel for vår rop. Han er fortsatt nær den foran Ham. I dag. Som det da, så det nå. «I dag» er Hans favorittord når noen står foran Ham.