Maria og Marta — Ett er nødvendig

Det er en kort fortelling. Fem vers hos Lukas. Ett møte, ett hjem, ett måltid som skulle lages, og en uenighet mellom to søstre. Men det er sannsynligvis den fortellingen som hele denne boken kretser rundt. Hvis vi vil forstå hva det vil si at Jesus var aldri et annet sted enn der Han var, så ser vi det her – i et lite hus, i en kort scene, med en travel kvinne og hennes søster ved Jesu føtter.

«Mens de var på vandring, kom han til en landsby, og en kvinne som het Marta, tok imot ham i sitt hjem.» Slik åpner Lukas. «Mens de var på vandring.» Jesus var på reise. Han var på vei et sted – sannsynligvis mot Jerusalem, selv om Lukas er forsiktig med å si det her. Han hadde nettopp fortalt lignelsen om den barmhjertige samaritan. Han var på vei. Og Han kom til en landsby. Lukas nevner ikke navnet, men Johannes forteller oss at det var Betania, like utenfor Jerusalem. «En kvinne som het Marta, tok imot ham i sitt hjem.» Marta. Det er hennes hus. Det er hennes initiativ. Det er hun som ønsker Jesus velkommen. Det er verdt å legge merke til at det er kvinnen som er husholderen. Maria er der også. Lasarus er sannsynligvis der – vi vet fra Johannes at de var et trippel-søskenkull. Men Lukas nevner Marta som vertinnen. Hun var den eldste. Det var hennes ansvar. Hun tok imot Ham.

Det var sannsynligvis ikke bare Jesus alene. Han kom med disiplene. Han hadde med seg sannsynligvis tolv – eller flere. Det var en flokk. Det var ikke et spontant teselskap. Tenk på Marta i det øyeblikket Jesus kommer. Hun har et stort hus, eller i hvert fall et hus som tar mange. Men hun har sannsynligvis ikke ventet at det skulle komme tretten eller flere menn. Hun må sannsynligvis hente mer brød. Hun må sannsynligvis sende noen til markedet. Hun må forberede et måltid for en mengde. Det er ikke smått. Det er en oppgave.

«Hun hadde en søster som ble kalt Maria, og hun satte seg ved Herrens føtter og lyttet til hans ord.» Maria. Lukas tegner det opp så enkelt. Maria satte seg ved Herrens føtter. Hun lyttet. «Ved Herrens føtter.» Det er en rabbinsk uttrykksmåte. Når en disippel lærte under en rabbi, sa man at han «satt ved rabbis føtter». Det var en bestemt læringsposisjon. Det var en plass for en elev. Det var også en plass forbeholdt menn. I første århundres jødedom var det ikke vanlig at kvinner satt ved en rabbis føtter. Det var ikke nødvendigvis forbudt, men det var uvanlig nok til at det skulle vekke oppmerksomhet. Maria satte seg der.

Vi får ikke vite hva hun sa. Vi vet ikke om hun spurte spørsmål. Vi vet bare at hun lyttet. Hun var stille. Hun var i lytteposisjonen. Jesus underviste sannsynligvis. Han satt der, sannsynligvis i den åpne delen av huset hvor man tok imot gjester, og talte. Maria satt foran Ham. Hun lyttet. Mens. Mens Marta sannsynligvis var i kjøkkenet. Mens Marta sannsynligvis gikk fra rommet til kjøkkenet, fra kjøkkenet til lageret, fra lageret til vannkrukken og tilbake til ovnen. To søstre. To rom. Samme dag.

«Men Marta var opptatt med alt hun hadde å stelle med.» Lukas bruker et særegent ord her. På gresk er det periespato. Det betyr «å bli dratt rundt», «å bli avledet», «å være distrahert». Det er det samme ordet som brukes om en bok som er litt for full av digresjoner. Hun ble dratt rundt. Av alt det hun hadde å gjøre. Det er en velvalgt formulering. Vi vet hva det er. Du har en oppgave. Den blir delt opp i flere oppgaver. Hver av dem trekker deg i en retning. Du går mellom rommene. Du gjør én ting, så husker du noe annet. Du blir dratt. Marta ble dratt rundt.

«Hun kom bort til ham og sa: ‘Herre, bryr du deg ikke om at min søster har latt meg bli alene om å tjene? Si til henne at hun skal hjelpe meg!’» Til slutt sprakk det for henne. Hun kom bort. Vi kan se det for oss. Hun har sannsynligvis et fat i hånden. Sannsynligvis har hun mel på fingrene. Sannsynligvis har hun gått frem og tilbake mellom rommene en god stund, og hver gang har hun sett Maria sitte der mens hun selv står og jobber. Til slutt holder hun det ikke ut. «Herre.» Hun talte til Jesus først. Det er bemerkelsesverdig. Hun gikk ikke til Maria. Hun gikk ikke til sin søster og hvisket: «Kom og hjelp meg.» Hun gikk over hodet på henne og klaget direkte til Jesus. «Bryr du deg ikke?» Det er en bemerkelsesverdig anklage. Tror hun virkelig at Jesus ikke bryr seg? Det er ikke det. Det er at hun føler seg oversett. Hun blør litt. Hun gir og gir, og hun ser at den andre bare sitter. «At min søster har latt meg bli alene om å tjene.» Det er det som virkelig smerter. Ensomheten. Det at hun er alene om dette. Maria kunne ha hjulpet. Maria valgte å la være. «Si til henne at hun skal hjelpe meg!» Hun ber Jesus om å være dommer. Si til henne. Du er Mesteren – si det.

Vi må stoppe ved Marta før vi går videre. Hun gjorde ikke noe galt. Hun arbeidet hardt. Hun viste gjestfrihet. Hun tjente Mesteren med sine hender. Hun ga, hun bakte, hun stelte til. Det var ingenting galt i det. Hadde Marta ikke gjort dette, hadde Jesus og disiplene gått sultne hjem. Vi må ikke gjøre Marta til en skurk i denne historien. Hun var ikke det. Hun var bare den hun var – en arbeidsom kvinne som elsket sin gjest og viste det gjennom hva hun gjorde. Hun gjorde alt riktig. Men hun gjorde det med uro.

«Men Herren svarte henne: ‘Marta, Marta, du bekymrer deg og uroer deg for så mye.’» Han kalte henne to ganger. Det er hva Jesus gjør når Han vil tale ømt. Han brukte det med Simon: «Simon, Simon, Satan har bedt om å få sikte dere som hvete.» Han brukte det med Jerusalem: «Jerusalem, Jerusalem, du som dreper profetene.» Han brukte det med Saulus: «Saulus, Saulus, hvorfor forfølger du meg?» «Marta, Marta.» Det er ikke en irettesettelse. Det er en kjærlig tiltale. Han ser henne. Han kjenner navnet hennes. Han bryr seg. «Du bekymrer deg og uroer deg for så mye.» To verb. Bekymrer. Uroer. Det greske bruker to forskjellige ord som forsterker hverandre. Hun er ikke bare bekymret. Hun er også oppjaget. Hun er ikke bare litt urolig. Hun er i en tilstand av indre uro. Hun arbeider med kropp og sinn på samme tid.

«For så mye.» Det er vondt å høre. Marta var ikke bekymret for én ting. Hun var bekymret for mange ting. Det er sannsynligvis det som er den moderne tilstanden også. Vi har ikke ett problem. Vi har en haug. Vi gjør ikke én ting. Vi gjør tjue. Marta var oss. Hun var den moderne husholderen – og kvinnen og mannen som er på vei mellom møter og mailbokser og barnehageavslutninger og legebesøk og innkjøp. «For så mye.» Jesus ser det. Han ser hvor full hun er.

«Men bare én ting er nødvendig. Maria har valgt den gode delen, og den skal ikke tas fra henne.» «Ett er nødvendig.» Det er en av Jesu mest brukte setninger, og samtidig en av de minst forståtte. Hva er det ene som er nødvendig? Det er ikke nødvendigvis bønn. Det er ikke nødvendigvis bibelstudium. Det er ikke nødvendigvis kirkegang. Det er ikke noe spesielt religiøst. Det er noe enklere. Det ene som er nødvendig, er det Maria gjør: å sitte foran Jesus og lytte. Eller mer presist: å være med den foran deg. Helt. Uten å være et annet sted.

«Maria har valgt den gode delen.» «Den gode delen.» Det greske ordet meris betyr «andel», «porsjon», «del». Som om livet er et måltid og Maria har valgt den beste retten. Marta hadde også valgt en del. Hun hadde valgt tjenesten. Det var ikke en dårlig del. Men det var ikke den gode delen. «Den skal ikke tas fra henne.» Det er en bemerkelsesverdig formulering. Han skal ikke be Maria stå opp og hjelpe. Han skal ikke tvinge henne tilbake til kjøkkenet. Det hun har valgt, får hun lov til å beholde.

Det er noe som blir tydelig her hvis vi lytter. Marta ba om at det Maria hadde, skulle tas fra henne. Jesus svarte: nei. Det skal ikke tas fra henne. Det er en linje vi sjelden ser. Marta ba om at Maria skulle bli som henne. Travel. Aktiv. Tjenende. Jesus sa: la henne være. Det er en bemerkelsesverdig form for nåde. Han forsvarer den ene mot den andre. Han lar de to være forskjellige. Han krever ikke at alle skal være Marta. Heller ikke at alle skal være Maria. Men i akkurat dette øyeblikket, sa Han, var Maria der hun skulle være.

Det er noe vi må stoppe ved. Jesus var i Martas hus. Han var hennes gjest. Han hadde med seg disiplene. Det var hun som hadde åpnet hjemmet. Hadde det vært en av oss, hadde vi sannsynligvis ment at Marta hadde rett. Sosialt sett var hun i rett. Maria var den som ikke hjalp til. Men Jesus så det ikke slik. Han så at Maria gjorde det Han var der for. Han var ikke der for å bli matet. Han var der for å være sammen med dem. Han var der for å lære. Maria forstod det. Hun valgte Hans nærvær fremfor å gjøre noe for Ham.

Hva er forskjellen mellom å gjøre noe for Jesus og å være med Ham? Det er et av spørsmålene boken kretser rundt. Marta gjorde noe for Ham. Maria var med Ham. Det er ikke at det første er galt. Men det er ikke det første som er nødvendig. Mange av oss er marthaer. Vi gjør så mye for Jesus. Vi tjener i menigheten. Vi gir penger. Vi går i komiteer. Vi planlegger. Vi prater. Vi bekymrer oss for så mye. Og noen ganger sier Han, milt: «Du bekymrer deg og uroer deg for så mye. Ett er nødvendig.»

Det høres enkelt ut, men er vanskelig å leve. «Ett er nødvendig.» Det vi gjør, er sjelden bare ett. Vi gjør mange ting. Vi tror det er nødvendig. Vi tror at hvis vi stopper å gjøre noen av dem, vil det bryte sammen. Marta trodde at hvis hun stoppet å lage mat, ville måltidet ikke bli ferdig. Det var sannsynligvis sant. Hadde hun satt seg ned ved siden av Maria, hadde Jesus og disiplene sannsynligvis blitt sultne. Men Han sa det likevel. «Ett er nødvendig.» Den svarer ikke på alle våre praktiske spørsmål. Den løser ikke problemet med at det skal bakes brød og kokes suppe. Den løser ikke logistikken. Den løser et annet problem. Den minner oss på at det praktiske ikke alltid er det viktigste. Den foran deg er det.

Det er en linse vi må sette på dette. «Den foran deg.» Hele denne boken kretser rundt det. Bartimeus. Den krumbøyde kvinnen. Jairus. Den angrende røveren. Hver gang har Jesus stoppet for den foran seg. Maria forstod det. Hun satte seg foran Ham. Hun var den foran Ham. Og hun valgte å være der. Marta var i et annet rom. Marta var foran ovnen. Marta var foran mel og vann og brød. Marta var ikke foran Ham. Det er det Jesus ser. «Maria har valgt den gode delen.» Den gode delen er å være der den foran deg er.

Vi vet ikke hvordan kvelden endte. Lukas forteller ikke videre. Vi vet ikke om Maria til slutt reiste seg og hjalp til. Vi vet ikke om Marta satte seg ned. Vi vet ikke om noen ble sulten den kvelden. Men vi vet at Jesus aldri kalte Maria tilbake til kjøkkenet. Han sa: hun har valgt den gode delen. Det er det vi sitter igjen med. Maria fortsatte å sitte. Det var lov.

Det er noe vi må si om Marta før vi forlater henne. Hun viser opp i Johannesevangeliet igjen, ved Lasarus' grav – det er neste kapittel i denne boken. Da er hun den som tar imot Jesus, hun som går Ham i møte mens Maria blir hjemme. Da er hun den som bekjenner Jesus som Messias. Hun er ikke en evig skurk. Hun er en kvinne som har trodd lenge, og som elsker Jesus. Hun har bare blitt dratt rundt en kveld i hjemmet sitt. Det skjer med oss alle. Det er ikke at vi er vonde mennesker. Vi blir bare dratt rundt. Og noen ganger må Jesus si navnet vårt to ganger og minne oss på at det bare er én ting som er nødvendig.

Det er sannheten denne boken kretser rundt. Tiden er ikke noe vi disponerer. Tiden er stedet vi er. Hvis vi er hos den foran oss, har vi tid nok. Hvis vi er et annet sted, har vi ikke tid – uansett hvor mange timer det er. Marta var rundt mange ting. Hun hadde en hel dag, men hun fant ikke tid for Jesus. Maria valgte ett. Hun satte seg foran Ham. Hun fant tid. Det er ikke en tidssparingsteknikk. Det er en orientering. Hvor er du? Hva er foran deg? Hvor er hjertet ditt?

Det er noe ved Marias stillhet som er verdt å se på. Hun gjorde ikke noe spesielt. Hun var ikke i bønn på knærne. Hun var ikke i ekstase. Hun gråt ikke. Hun jublet ikke. Hun satt. Hun lyttet. Det er nesten alt vi vet om henne i denne scenen. Hun satt ved Hans føtter og lyttet til Hans ord. Det er nok. Det er det Jesus er på jakt etter. Ikke nødvendigvis aktivitet. Ikke nødvendigvis pasjon. Ikke nødvendigvis kunnskap. Nærvær. At du er der. At du lytter.

Slik står de igjen. Marta står sannsynligvis fortsatt med tørt mel på fingrene. Maria sitter sannsynligvis fortsatt foran Jesus. Disiplene var sannsynligvis stille mens dette utspilte seg. Og Jesus sa, med all den vekt en setning kan ha: «Ett er nødvendig.» Det er den setningen vi tar med oss ut av dette kapittelet. Den er ikke en moralsk anklage mot Marta. Den er en invitasjon til oss. Hva er det ene som er nødvendig i dag? Det er Den som er foran deg. Det er stillheten der Han sitter og venter på at du skal sette deg ned. Det er nuet, der du faktisk er. Det er Maria-delen.

Det er en linse vi kan ta med oss. Når livet drar oss rundt, når vi er bekymret og uroet for så mye, så hvisker en stille stemme: ett er nødvendig. Ikke alt. Ikke ti ting. Bare ett. Det ene er der Han er. «Maria har valgt den gode delen, og den skal ikke tas fra henne.» Hun fikk lov til å sitte. Hun fikk lov til å være stille. Hun fikk lov til å lytte. Vi får også lov. Det er ikke et krav. Det er en invitasjon. Han venter på oss å sette oss ned.

Det er hvordan denne boken pulserer. Han var aldri et annet sted enn der Han var. Han hadde tid for Maria. Han hadde tid for Marta også – men ikke til å hjelpe henne med matlagingen, til å løse henne fra at hun var dratt rundt. Han fikk henne kanskje til å puste igjen. Til å se opp. Til å spørre seg selv hva som virkelig var nødvendig. Det er det Hans nærvær gjør. Det stopper oss. Det inviterer oss til å sette oss ned. Maria forstod det først. Sannsynligvis lærte Marta det også, etter hvert. Vi lærer det, vi også, hvis vi får tid nok til å høre Ham si navnet vårt to ganger.