Begravelsen — Josef fra Arimatea og Nikodemus

Det er sent på ettermiddagen. Sabbaten nærmer seg. Den begynner ved solnedgang. Etter jødisk lov må kroppene være tatt ned før det. Tiden er knapp. Og en mann kommer fram. «Da kvelden kom, kom det en rik mann fra Arimatea ved navn Josef, som også selv var blitt en disippel av Jesus.» Josef fra Arimatea. Vi kjenner ham knapt. Han har ikke vært nevnt før. Han har ikke vært en av de tolv. Han har ikke fulgt Jesus åpenbart. Men nå, når det er for sent å vinne noe ved det, kommer han fram.

Markus forteller mer. «Det var blitt kveld, og siden det var forberedelsesdagen, det vil si dagen før sabbaten, kom Josef fra Arimatea, et ansett medlem av Rådet, som selv ventet på Guds rike. Han tok mot til seg og gikk inn til Pilatus og ba om Jesu kropp.» Et fremtredende medlem av Rådet. Sanhedrinet. De samme som hadde dømt Jesus til døden. Han var altså en av dem. Lukas legger til: «Han hadde ikke samtykket i det de andre hadde besluttet og gjort. Han var fra Arimatea, en jødisk by, og ventet på Guds rike.» Han hadde ikke samtykket. Det er bemerkelsesverdig. Men han hadde heller ikke stått åpenbart imot. Han hadde sannsynligvis vært stille mens dommen ble avsagt. Eller han hadde stemt imot uten å bli hørt. Eller han hadde ikke vært der. Han hadde vært en hemmelig disippel.

«Han tok mot til seg og gikk inn til Pilatus og ba om Jesu kropp.» «Han tok mot til seg.» Det er ordene Markus bruker. Det krevde mot. Det å be om kroppen til en korsfestet kunne bli tolket som identifikasjon med ham. Det kunne bringe spørsmål om Josefs egen lojalitet til Rom. Det kunne sette hans posisjon i Sanhedrinet i fare. Han våget likevel. Det er en av evangelienes ironier. Disiplene som hadde sagt de skulle dø med Ham, hadde flyktet. Og en hemmelig disippel som ingen hadde regnet med, gikk frem nå. Da alle hadde forlatt, kom han.

Hvorfor akkurat nå? Vi vet det ikke. Det står ikke i evangeliene. Men det er noe vi kan tenke på. Det var det Han hadde sett. Han hadde stått, kanskje, et eller annet sted under prosessen. Han hadde sett Jesus stå frem for Pilatus. Han hadde hørt ropene «korsfest». Han hadde sett tornekronen og purpurkappen. Han hadde sett Jesus dø. Det er noe ved å se det. Det er som om de som så det helt, ble forandret. Den romerske offiseren – «Sannelig, Han var Guds Sønn.» Kvinnene som stod på avstand og fortsatt var der. Røveren ved siden av som ble en troende mens han selv hang og blødde. Korset gjør noe med dem som virkelig ser det. Josef fra Arimatea hadde sannsynligvis sett det. Og det fikk ham til å våge seg fram.

«Pilatus gav ham lov, og han kom og tok kroppen hans.» Pilatus ga lov. Han var sannsynligvis lettet. Han ville sannsynligvis bli ferdig med saken. Hvis en respektabel jødisk leder ville begrave mannen, så det færre problemer. Markus legger til en detalj: «Pilatus undret seg over at han allerede var død. Han kalte til seg offiseren og spurte om det var lenge siden han døde. Da han hadde fått det bekreftet av offiseren, overlot han kroppen til Josef.» Det var sjeldent å dø så raskt på et kors. Det vanlige var to-tre dager. Pilatus måtte bekrefte at Han faktisk var død før han ga tillatelse. Han kalte offiseren – den samme som hadde bekjent «Sannelig, Han var Guds Sønn». Offiseren bekreftet det. Jesus var død. Pilatus ga Josef Hans kropp.

«Også Nikodemus kom, han som første gang hadde oppsøkt Jesus om natten. Han hadde med seg en blanding av myrra og aloë, omkring hundre litra.» Nikodemus. Også han var en hemmelig disippel. Det var Nikodemus som hadde kommet til Jesus om natten – Johannes kapittel 3. Det var han som hadde hørt om å bli født på ny. Det var han som hadde stilt spørsmål og fått høre at «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin enbårne Sønn.» Det var han som senere hadde stilt seg frem i Sanhedrinet og spurt: «Dømmer vår lov et menneske uten først å høre ham?» De hadde stenget munnen hans. Han hadde vært i mørket. Han hadde aldri kommet helt fram i lyset. Inntil nå. «Omkring hundre litra.» Det er enormt mye. En romersk litra er rundt 327 gram. Hundre litra er omkring tretti kilo med dyre velduftende urter. Det er hva man brukte ved kongegrav. Eller det er hva man brukte for å vise hva man følte. Nikodemus brakte kongelig mye.

To menn. Begge fra det høye råd. Begge hemmelige disipler. Da det var farlig å bekjenne, var de stille. Da Jesus var i live, kom de om natten eller stod stille. Nå, da Han var død og det knapt ga mening lenger – nå kom de. Det er rart. Eller det er ikke så rart. Det er som om døden løste noe i dem. Det de hadde holdt skjult, kunne ikke holdes skjult lenger. Han var død. Hvilken grunn var det da å skjule kjærligheten?

«De tok Jesu kropp og svøpte den i linklær sammen med velluktende urter, slik jødene har for skikk ved gravferder.» De tok Hans kropp. De løftet Ham ned fra korset. De så Hans gjennomborede side. De så naglemerkene i håndleddene og føttene. De så tornekronen som ennå satt på hodet. De vasket Ham, sannsynligvis. De vasket bort blodet. De svøpte Ham i linklær. Det var det jødiske skikken. Lange linremser ble vunnet rundt kroppen, med myrra og aloë blandet i mellom lagene. Det demmet for forråtnelse. Det gjorde at lukten ble til velduft. Linklærne. Det samme stoffet som Han hadde brukt da Han vasket disiplenes føtter ved bordet kvelden før. Det samme stoffet som Han hadde brukt for å tørke deres tær. Nå ble Han svøpt i det.

Det er en stille handling. To menn i ettermiddagslyset, i en hage utenfor murene, som vasker en kropp. De snakket sannsynligvis ikke mye. Det var ingenting å si. De stelte kroppen. De gjorde det respektabelt. De gjorde det med kjærlighet. De gjorde det i hast – sabbaten var i ferd med å begynne.

«På det stedet der han ble korsfestet, var det en hage, og i hagen var det en ny grav som ingen ennå var blitt lagt i.» En hage. Det var en hage ved Golgata. Den var sannsynligvis Josefs egen. Matteus forteller at han la Jesus «i sin nye grav, som var hogd ut i fjellet.» Hans egen grav. Det er en av evangeliets gripende detaljer. Josef ga sin egen grav. Han hadde bestilt en hogd ut i fjellet, for seg selv eller for familien. Den var ny. Ingen hadde ligget i den ennå. Han ga den til Jesus. Det var Hans siste tjeneste. En grav.

«Fordi det var jødenes forberedelsesdag, og graven lå nær, la de Jesus der.» Graven lå nær. Det var ikke tid til å bringe Ham langt. Sabbaten kom. De brukte den nærmeste. Og det viste seg å være Josefs egen. Det var sannsynligvis ingen tilfeldighet. Josef hadde sannsynligvis kjøpt jord nær byen, kanskje for nettopp denne grunn – fordi han ville sine eldre dager skulle ende der. Nå ble Jesus lagt i hans grav.

«Deretter rullet han en stor stein foran inngangen til graven og gikk bort.» En stein. Det var en stor stein – en rund stein som rullet på et spor foran graven. Den var beregnet på å holde graven lukket mot dyr og tyver. Den ble rullet for. Stenens lyd må ha vært tung mot dem. Det var slutten. «Og gikk bort.» Hvor gikk han? Hjem, sannsynligvis. Til sin sabbat. Det var nesten kveld. Det er en avskjedscene uten ord. Han hadde gjort det Han kunne. Mannen Han hadde fulgt i hemmelighet, var nå begravet.

«Maria Magdalena og den andre Maria var der og satt overfor graven.» Kvinnene. De satt. De gikk ikke hjem med en gang. De satt og så på. Lukas forteller mer: «Kvinnene som hadde fulgt med ham fra Galilea, fulgte etter og så graven og hvordan kroppen hans ble lagt ned.» De hadde sett. De hadde sett hvor Han var lagt. Det var viktig for det som kom etterpå. På søndag morgen ville de vite hvor de skulle gå. De hadde sett graven. De hadde sett steinen. De var de første og siste vitnene. De stod ved korset. De satt ved graven. «Så vendte de hjem og gjorde i stand velluktende oljer og salver. Men på sabbaten holdt de seg i ro, slik loven påbød.» De forberedte for søndagen. De ville komme tilbake. De ville salve kroppen ordentlig. Men sabbaten kom. De måtte vente.

Det er stille på sabbaten. Vi får ikke høre noe om hva som skjedde. Det er som om evangeliene ikke vet hva de skal si. Hva tenkte disiplene? Hvor var de? Sannsynligvis sammen, et eller annet sted i Jerusalem. Sannsynligvis bak låste dører. Hva tenkte kvinnene? De satt sannsynligvis stille. De minnes. De gråt. Hva tenkte Maria, Hans mor? Hun var hos Johannes nå. Hun hadde mistet sin sønn. Sabbaten var den syvende dagen, da Gud hvilte etter å ha skapt verden. Nå hvilte Jesus i graven. Det er en sterk parallell. Den syvende dagen, da skapelsen var fullbrakt, hvilte Gud. Den syvende dagen, da gjenløsningen var fullbrakt, hvilte Han som hadde sagt «det er fullbrakt».

Det er en annen scene på sabbaten. «Dagen etter, den som fulgte etter forberedelsesdagen, kom overprestene og fariseerne sammen til Pilatus.» Matteus alene forteller det. Yppersteprestene og fariseerne hadde ikke fred på sabbaten. De gikk til Pilatus. «De sa: ‘Herre, vi husker at denne forføreren sa mens han ennå levde: Etter tre dager skal jeg stå opp.’» De husket. Det er bemerkelsesverdig at de husket det. Disiplene husket det ikke. Eller de hadde glemt det. Eller de hadde aldri forstått det. Men fariseerne husket. De hadde hørt det. De hadde det i sinnet sitt. «Gi derfor ordre om at graven blir sikret frem til den tredje dagen, så ikke disiplene hans kommer og stjeler ham og sier til folket: Han har stått opp fra de døde. Da vil det siste bedraget bli verre enn det første.» De var redde for et siste bedrag. De ville sikre seg.

«Pilatus sa til dem: ‘Dere har en vakt. Gå og sikre graven så godt dere kan.’» Pilatus ga dem vakt. «De gikk da og sikret graven ved å forsegle steinen, sammen med vaktene.» De forseglet steinen. Sannsynligvis med romersk segl – voks med innskrift som ikke kunne brytes uten å bli sett. De satte vakter foran. De gjorde alt de kunne for å holde Den døde i graven.

Det er en ironi her. De var mer overbeviste om at Jesus var virkelig farlig, etter at Han var død, enn disiplene hans var. Disiplene var skuffet. Disiplene trodde det var slutt. De hadde gjemt seg. Yppersteprestene visste at det ikke var slutt. De satt vakt. De forseglet steinen. De var redde for noe disiplene ikke turte å håpe på.

«Vakthold ved graven.» Det er Matteus’ overskrift. Romerske soldater foran en jødisk grav. Lojale til keiseren. Bevæpnede. Profesjonelle. For å holde inne en mann som var død. Det er en morsom detalj i evangelienes fortelling. Det er hva makten i verden gjør foran døden – den prøver å låse den fast. Men døden lar seg ikke holde fast på den måten. Og det Han som var død, lot seg ikke holde fast i det hele tatt.

Vi går ikke videre nå. Det er hva neste bok handler om – Morgenen. Vi blir her, i hagen, ved graven. Det er sabbat. Det er stille. Jesus ligger død. Verden går videre. Folk feirer påske. Folk spiser lammet. Folk synger Hallel. Og i en hage like utenfor Jerusalem, ligger Den de skulle ha sunget om, død.

Det er noe vi må stoppe ved. Det er stillheten mellom fredag og søndag. Vi kan ikke springe over den. Den er en del av historien. Han var virkelig død. Han lå virkelig i graven. Det var ikke et triks. Det var ikke et bedrag. «Det er fullbrakt» hadde Han sagt. Og det var. Han hadde gjort det Han kom for å gjøre. Han hadde båret det Han kom for å bære. Han hadde åpnet veien Han kom for å åpne. Og så var Han død.

Vi vil gjerne hoppe til oppstandelsen. Det er vår vanlige tendens. Korset er ubehagelig. Lørdagen er enda ubehageligere. Vi vil ha den lyse morgenen. Men evangeliene lar oss ikke. De forteller om sabbaten. De forteller om kvinnene som satt og så på graven. De forteller om sølvet som ble brukt til urtene. De forteller om steinen som ble rullet for. De vil at vi skal sitte med det. Jesus var død. Han lå i en grav. Verden gikk videre uten Ham.

Vi som tror på Den oppstandne, må huske at de første disiplene ikke gjorde det den sabbaten. De trodde Han var død. Helt. For godt. For alltid. De hadde mistet alt det de hadde fulgt etter i tre år. De var alene. De gjemte seg. Vi har lest evangelienes slutt. De hadde ikke gjort det. De levde i ren forlatthet. Det er en god ting å huske. Troen på oppstandelsen er ikke noe vi har bygget oss frem til. Det er noe som ble brakt til oss. Først søndag morgen, da kvinnene kom tilbake og fant graven tom, begynte det å bryte fram. Lørdagen var mørk. Lørdagen er fortsatt mørk for mange. Det er mange som lever i den dagen mellom korset og oppstandelsen – som tror, men som ennå ikke har sett.

Det er Josef fra Arimatea og Nikodemus som lærer oss noe her. De hadde vært stille. De hadde gjemt seg. De hadde fulgt Jesus i mørket. Men nå, da det så ut til at det var slutt, kom de frem. De gjorde det de kunne. De tok Hans kropp. De svøpte den. De la den i en grav. Det var sannsynligvis det siste de noensinne trodde de skulle gjøre for Jesus. De visste ikke at en stund senere ville Han stå opp igjen. De gjorde det de kunne, der de var.

Det er kanskje en oppmuntring i det. Vi vet ikke alltid hvor historien skal videre. Vi vet ikke alltid hva som kommer. Vi gjør det vi kan, der vi er, med det vi har. Josef ga sin grav. Nikodemus ga sin myrra og aloë. Kvinnene gjorde i stand sine urter. Det var ikke noe stort. Det var ikke det helbredende. Det var ikke det Han kunne gjort hvis Han var i live. Det var det de hadde. Han tok imot det. Og når Han stod opp, var graven Josefs det første hellig sted i den nye skapelsen.

Det er nattens fall. Sabbaten er begynt. Lampene blir tent i jødiske hjem. Lammet er spist. Hallel er sunget. Og i en hage like utenfor Jerusalem, hviler Den som hadde sagt «det er fullbrakt» bak en stor stein. Vaktene står foran. Seglet er på. Stillhet over Golgata.

«Veien ender her,» tenkte sannsynligvis disiplene. De hadde feil. Veien fortsatte. Men det er en annen bok. Denne boken slutter her, i hagen, ved graven, med to menn som tok ham ned og kvinnene som satt og så. Det er fullbrakt. Og det er sabbat.